Gjesteskribent

– Noe vi kan være stolte av?

Av Anne Ellingsen, sosialantropolog

Verdivalg. Verdier handler om hva vi synes er riktig og viktig. Å gjøre moralske valg betyr å bestemme oss for hva vi selv står for. Hva vi synes er verd å utvikle, ta vare på, ja til og med beskytte.

Men hva er norske verdier? Hva gjør dem norske? Her finnes det ulike syn, noe som ble tydelig på et godt besøkt debattmøte i Litteraturhuset den 11. mai.

Janne Haaland Matlary hevdet at norske verdier kort og godt dreier seg om rettigheter og plikter man har som statsborger. Statsviteren beskrev allikevel hvordan hun som kvinne, særlig på reiser i utlandet, har opplevd at likestilling for kvinner står sterkt i vårt land. Det samme gjelder nærhet til naturen. Dette er noe som særpreger Norge og kan godt kalles verdier som er særegne for landet vårt, vedgikk hun.

Hallgrim Berg fra Norsk Kulturråd definerte verdier bredt: som tradisjoner, livsforhold, oppfatninger og kompetanse. Han pekte på at den norske folkekulturen har frambrakt musikkinstrumenter som ikke finnes andre steder. Sammen med en lang rekke fenomener og identitetsmerker som er grunnlagt og/eller utviklet i Norge, er dette unike bidrag til verdenskulturen, sa han. Man kan i følge Berg si at noe er norsk fordi det er laget og utviklet her. For eksempel er hardingfela jo i utgangspunktet bygget over italiensk lest, men er skapt og utviklet her i landet.

Sjefredaktør Mahmona Khan i det minoritetsorienterte nettmagasinet X-plosiv.no sluttet seg til at naturen har stor betydning for mange nordmenn. Hun framhevet rettssikkerheten som en fundamental verdi og tok avstand fra islamistiske grupperinger som ikke vil beskytte homofile. Khan understreket også hvordan verdier kan endres. Økonomisk nøysomhet er en verdi som har vært sett som typisk norsk, men dette er i ferd med å bli svekket med økt velstand og økende forbruk, slo hun fast. Hun mente dette gjelder både for etnisk norske innbyggere og for etterkommere av innvandrere.

Toleranse for kulturell pluralisme er en verdi med tvetydig tradisjon her i landet. Nasjonens forhold til den samiske urbefolkningen har vært lite ærerikt. Det samme gjelder behandlingen av de andre etniske minoritetene som har vært her lenge (de reisende, romfolket). Forhåpentlig har nasjonen lært av disse erfaringene.

Grunnloven. Nordmenn identifiserer seg ofte med verdier som er nedfelt som rettigheter i Grunnloven, som ytringsfrihet, demokrati, likestilling og religionsfrihet. En grunnleggende verdi i Norge er at rettssikkerheten står sterkt og gjelder alle. Dette er en rettighet som er kjempet fram gjennom en lang prosess. Flere av ideene i vårt lands grunnlov finnes også i andre lands konstitusjoner. Allikevel er Grunnlovens rettigheter langt fra universelle. Tvert imot må store deler av Jordens befolkning leve med lovgivning eller rettspraksis som ser bort fra de mest grunnleggende menneskerettigheter. Dette til tross for at frihetsverdier er noe som deles av folk over hele verden.

Verdier under press. Norsk levemåte og selvforståelse har aldri vært ensartet. Det oppstår stadig nye former for norskhet. For stadig flere nordmenn er det ikke lenger «oss» og «dem». Mange har selv barn og barnebarn på tvers av etniske skillelinjer. Vennskap knyttes på kryss og tvers, og nye tradisjoner kommer i tillegg til dem som er utviklet her. Det er viktig i denne situasjonen at vi beskytter noen sentrale, verdifulle verdier. Ikke minst gjelder dette retten til å kunne ytre seg offentlig, uten å risikere trusler, fengselsstraff eller livet.

Globalt foregår det en islamistisk ekspansjon som bør vekke bekymring. Ytringsfriheten er en viktig skyteskive for mange av disse aktørene. De som først og fremst lider under den ofte voldelige politiseringen av islam, er selv muslimer.

I dag står ytringsfriheten under press, også i Norge. Flere nordmenn, blant dem forleggeren William Nygaard, lever med mordtrusler for sine meningers skyld. Nygaard overlevde så vidt et attentat, etter å ha utgitt boka Sataniske vers. Også andre kulturpersonligheter som har forsvart ytringsfriheten, har fått utstedt fatwaer som slår fast at de skal bøte med livet. Disse menneskene trues ikke av den norske stat, men av ekstreme aktører i andre land. Truslene virker slik at mange som gjerne vil bruke sin ytringsfrihet, i stedet legger bånd på seg. En slik tilstand hindrer åpenhet i samfunnet.

Enkelte akademikere ser ut til å ville avspore religionskritikk, og bruker relativiserende argumentasjon for å oppnå dette. Et eksempel var på et møte i Litteraturhuset i fjor, hvor temaet var FNs holdning til ytringsfrihet. Stortingspresident Jagland holdt et innlegg der han advarte mot islamistisk organisering på FN-nivå. Han beskrev hvordan menneskerettighetene står i fare for å bli omdefinert, relativisert og vannet ut. Etter foredraget spurte en religionshistoriker Jagland om han var klar over at hans oppfatning bare var ett av mange syn, kloden over. Til dette svarte foredragsholderen: «Ja, det er jeg. Men det er mitt syn, og det er bra nok for meg!» Dette kan være et eksempel til etterfølgelse.

Forsvar for felles verdier. Det er en personlig sak om man foretrekker skigåing og rakfisklag, eller salsadans og karrispising. Derimot må alle slutte opp om de sentrale verdiene den norske nasjonen er tuftet på. Den tause majoritet blant våre muslimer bør ta til kraftigere motmæle mot muslimske organisasjoner med til dels ekstreme holdninger. Om alle gode krefter går sammen om å forsvare våre felles menneskelige verdier, vil vi forhåpentlig også i framtiden kunne leve side om side i et fritt land.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Adresseavisen 16. mai 2009, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.