Sakset/Fra hofta

Dagsavisens debattredaktør Ivar A. Iversen (gammel NTB-kollega) har vært på krimseminar hos Minerva. Når en leser hans referat og egne betraktninger om straff, undres man: De 40 millioner Dagsavisen får i pressestøtte, er det penger staten betaler for at Dagsavisen skal føre ideologisk kampanje overfor publikum?

En journalist/redaktør skal være lydhør for grasrota. Han/hun må gjerne refse. Men hvis tankene er totalt blottet for gjennomslag fra virkeligheten på gateplan, er noe galt.

Iversen rapporterer at justiskomiteen går inn for å heve strafferammen for vold i nære relasjoner fra seks til 15 år. Minstestraffen for grov vold og drap økes fra 10 til 12 år. Iversen spør: «Tror noen det blir færre om mannen garanteres 12 framfor 10 år i fengsel? «

Minerva avholdt i går kriminalpolitisk seminar og hadde invitert Nils Christie. Lider Minerva av nostalgi eller behov for selvpisking?

Det konservative tidsskriftet lanserte et spesialnummer om temaet, og hadde invitert liberalkriminologiens yppersteprest Nils Christie, trolig for å skape debatt. Enigheten var langt mer slående. «Jeg vil forsvare det humanistiske straffenivået vi har i Norge i dag. Det er ingen grunn til å øke de generelle strafferammene,» sa jurist og Høyre-politiker Michael Tetszchner. Og sluttet seg til Christie og advokat John Christian Elden i bestyrtelse over USA, som har ti ganger så mange fanger per innbygger som Norge – og minst ti ganger så høye straffer.

Igjen det forferdelige USA. At Høyre-politikere er enig med Nils Christie anno 2009, skulle man forsverge. Men Tetszchner hyller det humanistiske straffenivået. Folk flest er oppgitt, vekselvis rasende over straffenivået. De ønsker en utvikling mot nettopp amerikanske tilstander.

På 70-tallet ble justisminister Inger Louise Valles kriminalpolitiske reform etterhvert noe man latterliggjorde. Den var utopisk. Man skulle ikke ha straff, men behandling. Nå later det til at Valle har gjenoppstått. Det er de samme toner man hører i den nye kriminalomsorgsmeldingen.

For et par uker siden behandlet Stortinget den såkalte kriminalomsorgsmeldingen, optimistisk titulert «Straff som virker». Her tas store steg mot et mindre smertefullt straffesystem: Mer bruk av permisjoner, åpen soning og overgangsboliger. Mer samfunnstjeneste, hjemmesoning med fotlenke og kanskje landsbyfengsler i tett kontakt med lokalsamfunnet. Rusbehandling og oppfølging etter endt soning.

På papiret virker det forlokkende, men virkeligheten er annerledes. Selv dagens system fungerer ikke. Rundt regnet hver femte straffedømte møter ikke til soning, og det blir gjort lite for å spore dem opp. Hvordan skal et enda mer liberalt system fungere? Da måtte man ha sterk oppfølging og kontrolltiltak, men vi vet av erfaring at det finnes ikke, for den rådende ideologi liker ikke kontroll. Det smaker av makt, det er ressurskrevende, og man vil da få stadige påminnelser om at politikken ikke fungerer. Derfor velger man la-skure-politikken.

Dette er faktisk en av de største problemer vi har å slite med: regler som ikke blir fulgt.

Når det gjelder kriminelle og mentalt syke er det vanlige folk som betaler prisen. Avisene spør i disse dager hvordan man skal forhindre at flere blir drept i familiedramaer. Man kan begynne med å granske egne holdninger til straff, og holdning til kontroll: antall døgn på psykiatrisk har gått ned. Man utskriver raskere enn før. Når noen blir drept begynner jakten på syndebukken/e.

Debattredaktør Iversen har den tidsriktige holdningen til straff som et onde, og noe moralsk forkastelig. Slik snakker mennesker som aldri selv er blitt rammet.

Ropene om ofrenes smerte er høylytte. Det er et større problem at så få snakker om forbryternes smerte.

Ville Iversen ment det samme om avisen hans var tvunget til å leve av leserne og ikke av staten?

Pressestøtten fungerer i dag slik at avisene kan gi blaffen i hva leserne mener. Var det meningen?

Forbrytelse og smerte