Kommentar

Nivå fem: Vi står på terskelen til en pandemi. Folk og nasjoner gjør det de må gjøre. Mexico stenger ned landet i fem dager. Egypt slakter alle grisene, selv om det overhodet ikke har noen medisinsk betydning. Det er ikke bare enkeltmennesker som opptrer irrasjonelt, også myndighetene gjør det.

Når folk oppdager at myndighetenes forsikringer er tomme vil tilliten forsvinne, og folk vil «gjøre det de føler de må gjøre», dvs de mest vanvittige ting: i første omgang hamstring, i neste plyndring. Her er det snakk om massepsykologi: folk i flokk gjør andre ting enn om de er hver for seg. De gir hverandre lov, og egger til handling.

Hvor langt vil man være villig til å gå for å skaffe seg Tamiflu? Norske myndigheter hadde en avtale med legemiddelfirmaet Solvay som garanterte et stort parti medisiner. Men avtalen utløp for et par år siden, og myndighetene var forpliktet til å sette bestillingen ut på anbud. Ingen bød! Nå må Norge stille seg i kø sammen med andre land. Hvor betryggende er det? Hvor mye er slike forsikringer verdt?

Informasjonen endres hele tiden. Vi har hele tiden fått høre at Tamiflu ikke er forebyggende. Men så skriver VG at førstelinjepersonell skal knaske Tamiflu for å forebygge. Alt blir relativt, og et spørsmål om å gardere seg. Alle vil gardere seg maksimalt. Det betyr kamp. Det er ikke nok til alle.

Overfloden

Den overfloden vi har levd i de siste 60 år, er dermed borte: Den som går ut på at det alltid er nok. Kilden er uuttømmelig. En Sareptas krukke. Enten det er penger, trygghet, boligpriser, størrelsen på huset, interiør, hytte på fjellet, ferie i utlandet, eksotisk reisemål for årsmøtet i AS’et, utskifting av garderoben, flatskjermen. Det er alltid noe bedre på gang (selv om sexlivet skranter). Vi hadde funnet en Sareptas krukke som aldri kunne bli tom.

Nå ligger Sareptas krukke knust. Først av den økonomiske krisen, som ennå bare er i den innledende fasen. Den har slått bunnen ut av alle prognoser. Vår økonomi minnet mer og mer om et pyramidespill. At aktverdige borgere lot seg lure av TA-Invest, styrt av et ektepar på Frogner, skyldes ikke at de er spesielt dumme. Det var tidsånden: alt skulle gå opp. De trodde de var i gode hender.

Det sprekker slike bobler rundt om i verden hver eneste uke, de er mange og de er store. Det sier noe om hvor mye penger vi har samlet, det sier noe om vår grådighet og hvor blinde vi var blitt: What goes up, must come down.

Grådigheten og materialismen er samfunnets bærende prinsipp: Vi inngår alle en stilltiende kontrakt, vi blir alle smittet. Til slutt tror vi at alt bare skal bli bedre – hele tiden.

Tidligere snakket man om dansen rundt gullkalven. Det gjør man ikke lenger. Kanskje fordi folk ikke kan sin bibelhistorie, eller fordi dansen forgår 24/7. Ingen legger merke til den lenger.

Kanskje det er en annen myte som passer bedre. Kong Midas. Han fikk sitt ønske oppfylt: Alt han rørte ved ble til gull. Slik har også rikdommen og materialismen virket på oss: Vi har latt moralen seile sin egen sjø. Pengene løser problemet. De moralske spørsmål er nok viktige, men… MEN: De er likevel en biting når det kommer til stykket. For det ordner seg til slutt. Hvor kom denne overbevisningen fra? Ikke fra klasserommet, ikke fra barnevernskontorene, ikke fra rettssalene, ikke fra massemediene. Den kom fra en overbevisning om at festen aldri tar slutt, at vi står ved det Fukuyama kalte historiens slutt. Dvs. Vi vil aldri bli innhentet av det samme som våre forfedre: krig, epidemier, slaveri.

Cato Guhnfeldt hadde en utrolig historie i Aftenposten i forrige uke. Sjørøveri var noe som også Norge slet med i flere hundre år. Hvordan kjentes det for bergenserne når en kjent voldsmann av en pirat dukket opp med 900 mann? Borgerne visste hva de hadde i vente. Slike skrekkhistorier er utgangspunkt for all historieskrivning. Men vi vet ikke lenger hva det handler om.

Bak vår sterke tro på menneskerettigheter og vår misjonerende humanitet ligger en slik tro på at volden og urettferdigheten aldri kan ramme oss annet enn som nålestikk. Vi er ikke bare mye sterkere. Vi er usårbare.

Det er denne troen som nå slår sprekker. Vi er sårbare. Økonomisk, fysisk, sosialt og moralsk.

Det blir en brutal gjenoppvåkning. Men det er samtidig en sjanse til å gjenfinne vår menneskelighet.