Sakset/Fra hofta

Erling Gjelsvik tar et oppgjør med forslaget om å legge blasfemiloven inn under rasismeparagrafen og spør hva det er som har skjedd med venstresiden. Den har hudflettet kristendommen i alle år, men når en ny intolerant religion dukker opp ser de en annen vei. Nå skal usømmelig kritikk forbys ved lov.

MÅPENDE konstaterer jeg følgende: Dersom det var i våre dager at Arnulf Øverland hadde karakterisert kristendommen som den tiende landeplage, ville landets toneangivende radikalere – ikke mørkemanns-Norge – ha gått i bresjen for å kneble ham.

Annerledes kan vi vanskelig tolke regjeringens bebudete forslag til erstatning for blasfemiparagrafen, den som allerede i 1931 fikk spikret igjen sin likkiste av nettopp Øverland i hans berømte foredrag. I stedet vil man nå utvide rasismeparagrafen til å omfatte «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn». Det skal altså bli forbudt å beskrive islam i samme ordelag som Øverland brukte om kristendommen: «…et mørke, som brer seg over hele Europa og Amerika».

For selvsagt er det først og fremst islam denne tilføyelsen skal holde sin hånd over.

ETABLERINGEN av muhammedanismen som en betydelig trosretning er ikke bare et av de mest markante innslagene i moderne norsk samfunnsliv, men kanskje også det mest kontroversielle. Mener den rødgrønne regjeringen for ramme alvor at dette fenomenet, som faktisk representerer et jordskjelv i nasjonens historie, skal skjermes mot kritiske eller for den del iltre og provoserende synspunkter?

Det står dårlig til:

ET AV DE mest absurde trekkene ved moderne norsk samfunnsliv er at venstrekreftene, alltid i første rekke når kristenfundamentalismen skal få sitt pass påskrevet, behandler islam som en kurv med råtne egg.

Når det gjelder synet på kvinners plass i samfunnet, på homofili og på annerledes tenkende, stilles jo de mest blåsvarte standpunktene hos Sæle & co fullstendig i skyggen av det reaksjonære, for ikke å si fascistiske gørret som både imamer og verdslige talsmenn for de muslimske miljøene lirer av seg.

I stedet for å gå i strupen på disse holdningene, som burde være en pawlovsk refleks, har norsk venstreside blitt den fremste garantisten for at dette ideologiske grumset får være uforstyrret.

FORSTÅ DET den som kan. Skjønt – det er ikke så vanskelig å forstå. I møtet med islam på norsk jord har angsten for rasismestemplet fått venstreradikalere til å vegre seg mot å innta sin tradisjonelle rolle som religionsskeptikere. En feig og skadelig faneflukt.

Så kommer et lovforslag på toppen av det hele som ser ut til å skulle stoppe munnen på ubehagelige kritikere, skriver Erling Gjelsvik.

hele artikkelen:

Før mørket brer seg