Kommentar

Langsomt erkjenner vi mer, og denne langsomheten er viktig, fordi våre små hoder har vanskelig for å fatte noe som er helt annerledes. En smertelig trøst er at noen har gått denne veien før oss.

I hele etterkrigstiden har historie vært noe som skjedde med andre. Vi har lest om Weimar-republikken og Nazi-Tyskland, men det var ingenting som minnet om vår egen tid. Det hadde ingen praktisk relevans. Nå bygger det seg opp konflikter i Europa som gir mening til det som skjedde i det 20. århundre. Akkurat uttrykket «gir mening» er viktig, for det handler ikke om et 1:1-forhold, om en direkte parallell. Journalister pleier å torpedere enhver slik samtale med å spørre: Mener du at Saddam Hussein er Adolf Hitler? (At de samme journalistene nå i økende grad velger å trekke en slik parallell med Israel, er tankevekkende.)

Men spørsmålet «mening» er annerledes, peker i en annen retning, det antyder at dette dreier seg om noe eksistensielt. Det handler om trussel.

Hva består denne trusselen i?

Paul Valéry ga et bilde på hva vi står overfor: Det er som et kortspill, der kortene motspilleren bruker hele tiden forandrer seg. Det samme gjør reglene. Det finnes ingen regler.

Terroren er det mest ekstreme eksempel på et slikt fenomen. Men islamismen og salafismen er systemer som opererer etter helt andre parametre enn de vi er vant med. Vi snakker her om tankesystemer som deles av mange millioner mennesker. Hva gjør vi? Vi later som ingenting, som om de er som oss, bare litt annerledes, eller bruker argumentet om parallelle ekstremister: som om kristenfundamentalistene og islamistene tilhører samme verden.

Vi bruker språket til å sy inn virkeligheten. Når vi støter på fenomener som er totalt annerledes, later vi som om vi ikke ser det og velger bort de sidene vi ikke liker, det som truer oss.

Historien om den iranske millionæren som destruerte uerstattelige kildeskrifter i British Library og the Bodleian Library er en slik historie som kunne vært en science fiction-story av Karel Capek. Man må holde sinnet åpent for at det er noe man ikke forstår. Man må ikke si at man «forstår» selvmordsbombere, for man kommer raskt til et punkt der man må melde pass. Det er denne auraen som står av 9/11-konspiratørene. De ler og er glade over det de skal til å gjøre.

Jeg leser om kirke-, biblioteks- og museumsbranner i Sverige. Det gir meg den samme følelsen: Bränder hotar svenskt kulturarv.

Innfallsvinkelen i Svenska Dagbladet er typisk svensk: Man er bekymret over at så mange branner rammer kulturskatter, og har laget en håndbok for forebyggelse.

Men øverst står et avsnitt som får det til å søkke i en:

Två gånger i månaden brinner det i genomsnitt i en kyrka någonstans i Sverige. Och nästan tre gånger i månaden brinner det på en biograf, teater, ett museum eller bibliotek.

Det er nesten ikke til å tro. Sverige er bare to ganger så stort i folketall som Norge. Likevel brenner det en kirke to ganger i måneden! Det er utrolig. Noe skjer som vi ikke hører om.

Man fryser på ryggen, hvilke verdier må ikke gå tapt. Det er også Svenska Dagbladet inne på:

Ibland stryker en bit oersättlig kulturhistoria med, som vid branden i Katarina kyrka i Stockholm 1990 och vid branden i Södra Råda gamla kyrka i Västra Götalands län 2001.

Men så dreier artikkelen over på brannvern, el-anlegg, hvem som har ansvar og masse praktiske detaljer.

Langt nede i artikkelen står én setning:

Bränder i kyrkor, biografer, teatrar, museer och bibliotek är ofta anlagda.

Det er utrolig. Noen går rundt og setter fyr på kulturinstitusjoner med uerstattelig innhold. Det burde vært hovedtema i artikkelen. Hvem er det som brenner ned sitt eget kulturelle hus? Men journalisten fortsetter i den praktiske dur:

Men enligt Björn Albinson går det att skydda sig även mot sådana.

Dette er blitt en vane. Man stiller ikke spørsmålet: hvem er det som kan gjøre noe slikt? Hvem er disse menneskene? Det gjør heller ikke norske journalister. Man fortrenger disse spørsmålene, som er opplagte for normale mennesker.

I en sidestolpe står nevnt noen branner. Opplysningene er tørre, lakoniske.

Södra Råda gamla kyrka, Västra Götalands län, 2001: Branden i en av landets bäst bevarade medeltida trä­kyrkor visade sig vara anlagd. Brandförloppet var mycket snabbt och inget av den lilla träkyrkan kunde räddas.


Linköpings stadsbibliotek, 1996: Biblioteket totalförstördes och 170000 böcker slukades av lågorna, dock inga oersättliga böcker. Branden, som var anlagd, började i invandrarbyråns lokaler i biblioteket. Efter branden placerades fuktiga böcker i fryscontainrar från Hemglass, för att hindra nedbrytning.


Biologiska museet, Djurgården, Stockholm, 2008: En förbipasserande upptäckte att det rök från träbyggnaden. När räddningstjänsten kom till platsen var delar av byggnaden rökfylld. Polisen misstänker att branden var anlagd.

Täby kyrka, 2008: Av en slump upptäcktes att det brann i altarduken. Besökare i kyrkan upptäckte branden och kunde släcka den. På så sätt räddades bland annat kyrkans tak­målningar av Albertus ­Pictor. Branden misstänks ha varit anlagd.

Listen er uhyggelig. Hvem setter fyr på og brenner ned kirker, biblioteker og museer?

Det er en nattside vi ikke vil befatte oss med. Vi kan lese om Dostojevskijs «kjellermenneske», men det er litterært. For de dannede klasser er verden litterær. Men nå står kjellermennesket i stuen. Vi vil ikke se ham.

For noen år siden brant også norske kirker, og fortsatt finnes det forsøk på brannstifting på kirker. Varg Vikernes ble et kjent navn, og man fikk et lite innblikk i death metal-miljøet han var en del av. Det har gått noen intervjuer med medlemmer som har fortalt at dette ikke er en lek. Norsk death metal er stort ute i verden. Det finnes miljøer mediene skriver lite om, de er for far out. Men de er der.

Skal vi forstå truslene i vår tid, må vi våge å se det som foregår rett foran øynene våre. I Sverige brenner det tre skoler i uka. Da er noe på ferde.

Magefølelsen har ofte rett. Det man oppfatter i brøkdelen av et sekund. Opptøyene i Oslo var noe nytt. Opptøyene i Athen, Paris, København. Volden der man går etter å knuse hodet er noe nytt.

Men så er det borte. Glimtet av erkjennelse svinner hen.

Vi må bore, ikke slappe av i det vante språket. Kjellermennesket tenker og oppfører seg annerledes. Det forsvinner ikke selv om hverdagen vender tilbake. Det er der, der ute.

Vi har fått mange signaler: bibliofilvandalismen, kirkebranner, skolebranner, museumsbranner, selvmordsbombere, 9/11.

Disse har nihilismen som minste fellesnevner. Men nihilismen er vanskelig å fatte. Vi støter på erkjennelsesmessige og følelsesmessige skranker.

Kunsten fra 1920 og -30-tallet får en helt annen dybde. Den kan si oss noe som ikke kan uttrykkes med ord. Diktere som Dostojevskij, Baudelaire og Nietzsche har loddet ned i Det Store Mørket. Det finnes.