Kommentar

Norge våknet til nyheten om at «sentrale kunstnere» vil ta initiativ til en kulturboikott av Israel. Kunstneren Sonja Krohn, leder av Kirkelig Kulturverksted Erik Hillestad og leder av Norsk Skuespillerforbund, Agnete Håland, ble intervjuet. Kunstnerne Håkon Gullvåg og Willibald Storn ble også nevnt. Hvordan vil en slik boikott slå ut?

Det later til at initiativtakerne ikke har tatt inn over seg at en kulturboikott vil bli tatt til inntekt for den sterke bevegelsen innenfor den muslimske verden som forsøker å sette likhetstegn mellom sionisme og rasisme. Den føres av Konferansen av islamske stater, OIC.

Denne bevegelsen begrenser seg imidlertid ikke til å bekjempe Israel og sionisme. Den omfatter også kritikk av islam. De samme kreftene ønsker å lovforby utilbørlig kritikk av religion. Når den norske regjering foreslår å kriminalisere krenkelse av religiøse minoriteters følelser, legger de seg tett opp til denne strømningen. Den er sterkt antivestlig, antimoderne, og antisekulær. Den er som Maajid Nawaz sier den svarteste reaksjon; mot homofile, kvinners frigjøring og jøder. Det er i seg selv dypt skuffende at norske kunstnere og intellektuelle ikke ser dette perspektivet.

De norske initiativtakerne vil sikkert si at de ikke deler disse holdningene. Men som man roper i skogen, får man svar. Det er ikke Norge som definerer hvordan en begrensning av ytrinsgfriheten eller kulturboikott av Israel vil bli oppfattet: Det er det faktisk mottakerne som gjør, og de vil ha en ganske annen fortolkning, enten de er antivestlige islamister eller sekulære, liberale mennesker over hele verden.

Man vil bli varmt mottatt av Hizbollah, Syria, og Teheran, av Det muslimske brorskap og OIC. Man vil havne midt oppe i en kamp på liv og død i den muslimske verden, som står om man skal omfavne moderniteten eller reaksjonen. Norge risikerer å havne på feil side. Fremskrittsvennlige krefter i Midtøsten vil undre seg: Forstår ikke nordmennene hvilket selskap de havner i?

President Mahmoud Ahmadinejad vil stå klar med åpne armer. Det vil også David Irving. Det er en forbindelse her. Begge befinner seg på ytterste høyre fløy, ikke på motsatte fløyer. Derfor trykker både Teheran og islamister forøvrig revisjonistene til sitt bryst.

Boikott av jøder

Det hjelper ikke hva initiativtakerne sier: Boikotten vil bli oppfattet som en boikott av jøder. Historien kan man ikke løpe fra. Når man nevner ordet «boikott», fremkalles bestemte minner. En kulturboikott vil bli oppfattet som mer politisk betent enn en vareboikott, fordi den rammer mennesker.

Professor ved NTNU, Morten Levin, forsøkte å «sortere» hvem og hva slags boikott det skulle være, uten å lykkes særlig godt. På spørsmål om han virkelig ville bryte med den akademiske friheten og avstå fra å invitere en israelsk kollega (han er professor i arbeidslivsforskning), svarte han at det kom an på om hun kom som representant for en statlig intitusjon. Det gjør jo de fleste akademikere i et lite land som Israel. Men spørsmålet vil lett bli: Er du jøde? Det er slik det vil bli oppfattet i Israel, for Israel er en jødisk stat, og det er slik Israels fiender vil oppfatte det: endelig noen i Vesten som slutter seg til vår leir!

Slå tilbake på Norge

En kulturboikott av Israel vil ikke ramme Israel. Sonja Krohn presterte å si at det nok ville svi enda mer enn overfor Sør-Afrika fordi Israel er så sterke på det akademiske. Ja, det vil svi – for Norge – fordi Norge rent intellektuelt ikke er i en posisjon der vi har noen makt. Men det har Israel.

Nyheten om en kulturboikott vil gå verden rundt. Den vil få stor oppmerksomhet. Den vil være en bekreftelse på israelske påstander om at Norge er ett av de mest anti-israelske land i Europa. Fordi Israel har så sterke intellektuelle bånd internasjonalt og har så store intellektuelle ressurser, ikke minst gjennom sin forbindelse til USA, vil den rette søkelyset mot Norge. En kulturboikott vil vise at Norge ikke forstår at kultur og den frie forskning er en del av livsnerven i et fritt samfunn. Man vil spørre: Hva er det som foregår der langt mot nord? Den goodwill Norge opparbeidet seg gjennom Oslo-prosessen, vil forsvinne. Norge vil miste viktige venner, og i stedet få noen helt nye.