Sakset/Fra hofta

Jeremiah Wright gnager på tilliten til Barack Obama. Det erkjenner liberale skribenter som Frank Rich i NYTimes. Men han trekker frem en evangelisk pastor, John Hagee, som erklærte seg for McCain i februar, og som har kommet med like vanvittige uttalelser, uten at det har fått samme oppmerksomhet. To standarder, skriver Rich.

Hagee er sterkt antikatolsk, og mener at Hitler bare fortsatte katolikkenes hundreårige antisemittisme:

At McCain godtok Hagees støtteerklæring tok flere katolikker ille opp. De mener McCain burde distansert seg når han fikk vite hva Hagee sto for. Det har han ikke gjort og det er sterkt kritikkverdig, mener Rich.

Taktiske overveielser kan ligge bak. McCain har strevd med å få støtte fra deler av det republikanske partiet. Han måtte forsone seg med de evangeliske kristne foran denne valgkampen.

Han har dog ikke vært medlem av Hagees kirke i 18 år slik Obama har. Hagees uttalelser er religiøst krenkende, mens Wright blander inn politikk, og synet på USAs regjering som ond. Det er noe ganske annet.

Rich tar opp noe annet når han går inn på at det ikke finnes en eneste svart representant blant republikanerne i Kongressen.

In the 21st century, the so-called party of Lincoln does not have a single African-American among its collective 247 senators and representatives in Washington. Yes, there are appointees like Clarence Thomas and Condi Rice, but, as we learned during the Mark Foley scandal, even gay men may hold more G.O.P. positions of power than blacks.

A near half-century after the civil rights acts of the 1960s, this is quite an achievement. Yet the holier-than-thou politicians and pundits on the right passing shrill moral judgment over every Democratic racial skirmish are almost never asked to confront or even acknowledge the racial dysfunction in their own house. In our mainstream political culture, this de facto apartheid is simply accepted as an intractable given, unworthy of notice, and just too embarrassing to mention aloud in polite Beltway company. Those who dare are instantly accused of «political correctness» or «reverse racism.»

An all-white Congressional delegation doesn’t happen by accident. It’s the legacy of race cards that have been dealt since the birth of the Southern strategy in the Nixon era. No one knows this better than Mr. McCain, whose own adopted daughter of color was the subject of a vicious smear in his party’s South Carolina primary of 2000.

The All-White Elephant in the Room