Sakset/Fra hofta

Det er bare et lite antall stater som står for den aggressive krigføringen i Afghanistan, sier SVs Bjørn Jacobsen i NRKs morgensending. Han prøver å bortforklare presset mot Norge for å sende soldater til Sør-Afganistan. Sin vane tro lar journalisten ham slippe unna med en hårreisende uttalelse.

Bortsett fra bekymringsmeldinger fra Olav Versto og noen få andre kommentatorer: det er lite gjennomslag i offentligheten for at Norge er oppe til prøve som pålitelig alliert og risikerer å stryke.

Roger Cohen gjør det klinkende klart hva det handler om. Han sier NATO nå er delt i to: Det er statene som er villig til å la soldater dø: USA, Storbritannia, Nederland og Canada. På den andre siden står Italia, Tyskland og Spania. Disse er i realiteten pasifister. En sikkerhetsanalytiker kaller de 3.000 tyske soldatene i nord for velutrustet trafikkpoliti.

The split gives a rough guide to parts of the world that still see military force as inextricable from international security and others that are now functionally pacifist.

«In Afghanistan, NATO solidarity collapses at the point of danger,» said Julian Lindley-French, a military expert at the Netherlands Defense Academy. «There’s no point planning robust operations worldwide if the burden is not shared. A lot of the German troops are little more than heavily armed traffic cops.»

Canada, with about 2,500 soldiers in Afghanistan, has seen 71 killed. That is about three times the German losses and seven times the Italian. Britain has more than 80 dead, and the United States almost 450. These are eloquent numbers.

Én norsk soldats død i Afghanistan utløste krav fra norsk presse om å få vite hvor og hvordan. USA har mistet 450 mann. USAs problemer i Irak utbasuneres, men at det er USA som også bærer byrdene i Afghanistan snakkes det ikke høyt om. I stedet fryder norske medier seg over hver nasjon som trekker sine soldater ut av Irak.

Bak ligger en uvilje mot å forstå at bombene i London og Madrid er del av samme front som i Afghanistan, skriver Cohen.

NATO is at war here.

That, however, is a fact Europeans are reluctant to accept, just as the link between slaughter in Madrid, London or Amsterdam and the Afghan-Pakistani terror nexus seems unconvincing to many Europeans floating on an Iraq-comforted wave of moral smugness.

This month, the German Bundestag approved the extension of the mission for another year. But Chancellor Angela Merkel, who has not visited Afghanistan, prefers talk of trendy eco-problems


Time for the Bundesmacht