Kommentar

Det kan virke som om Abu Musab al-Zarqawi lyktes å overføre noen av erfaringene fra Irak til Afghanistan. Motstanden der begynner å minne mer om Irak, med hyppigere bruk av selvmordsbombere og IED-bomber.

En annen ting Taliban har lært er å spille på opinionen i soldatenes hjemland. Jihadistene fulgte en strategi da de fikk Spania til å trekke seg ut av Irak. De kommer til å forsøke det samme i Afghanistan.

Da står Canada utsatt til. Sammen med nederlandske og britiske styrker skal de øke NATO-styrken ISAF fra 9.000 til 16.000 mann. Det kommer neppe til å være nok.

One international security official in Kandahar, who has several years of experience in Afghanistan and asked not to be named because of the nature of his information, said members of American and Canadian Special Forces units had told him that they were «not winning against the Taliban.»

«If the central government does not act and coalition forces do not increase, I think it will be impossible to say what will happen,» he said.(nytimes)

Det kan vise seg at soldatene er altfor få. Små utposter kan bli løpt over ende. Hvordan vil den hjemlige opinion reagere? Parallellen til Irak vil være klarere. Ytre venstre snakker om «okkupasjonen» av Afghanistan og Irak.

Større sammenstøt og dermed tapstall i Afghanistan vil appellere til muslimer som mener Vesten angriper islam. Også Afghanistan kan bli et «rallying cry».

Det var ett av hovedmotivene til de 17 medlemmene av terrorgruppen som ble arrestert i Canada tidligere i uken. At alle muslimske fanger skulle løslates og canadiske soldater sendes hjem var hovedkrav.

De er blitt til dels latterliggjort. Men det er bare fordi de ble avslørt, skriver Christopher Caldwell i sin gjestespalte i Financial Times. Gruppen hadde ikke virket komisk hvis statsminister Harper var blitt halshogd i parlamentet. Tilfeldigheter avgjør om de blir avslørt eller lykkes.

Men hvorfor Canada? Som elsker så se på seg selv som fredsommelig og tolerant.

Two years ago, Israel’s ambassador to Canada warned: «The openness of Canada might be interpreted by the various terrorist organisations as a sort of naiveté that can be utilised and abused.» He was right. While specific grievances can certainly play a role in radicalising specific people, what we have learnt from the targeting of peace-loving Canada is that terrorists attack, above all, simply because they can.

Beskrivelsen av Canada passer ganske godt på Norge. Nordmenn tror også de er godt likt. Men også Norge er flere ganger blitt nevnt spesielt av Ayman al-Zawahiri som et terrormål. Vi er litt på tuppa, men tror samtidig ikke at det kan skje her. Norge øker innsatsen i Afghanistan. Hva om den får dødelige følger?

Afghanere sultestreiker foran Oslo Domkirke. Hvordan vil det påvirke opinion hvis noen av dem dør?

Vi synes lite forberedt på at hendelsene knyttes sammen, at avstander er opphevet og at noen ser seg tjent med å sende sjokkbølger gjennom et intetanende folk. Vi tror våre gutter bare skal delta i begrensede operasjoner, nærmest vakttjeneste for fred. Men så er det noe helt annet under oppseiling.

Da har vi fått terrorkrigen inn på livet, og må velge. Det er de her hjemme som allerede sier at situasjonen i Afghanistan er blitt verre de senere uker og år (Harpviken til KK). Mener han at det var bedre under Taliban? Neppe.

Men han insinuerer at det finnes en tredje løsning. Det gjør det ikke. Det er Karzai og NATO/USA, eller Taliban. Vi må velge side. Det blir med amerikanerne, og hos noen er antipatien den veien så stor at de heller slår lag med Taliban.

Men den bløffen bør Stoltenberg-regjeringen avsløre. Hvis de er forberedt.

Taliban Surging in Afghan Shift From U.S. to NATO

Christopher Caldwell: Canada as terrorist target