Kommentar

Nina Grünfeld lot de siste årene passere i revy for Aftenpostens lesere. Hun ville fortelle at de senere år har gjort noe med henne som halvt jødisk. Hun la hendelser ved siden av hverandre for å gi oss en anelse om hva som har skjedd: en pensjonert rettspykiater må gå i dekning fordi han er jødisk. Det opprørte og skremte.

Jeg husker at det skjedde, og anså det som svært alvorlig. Det betød at jødisk ble en «sak» ved utøvelse av yrkesliv i Norge anno 2007: Grünfeld kan som jøde ikke være rettspsykiater for en muslim. Jøder kan heller ikke stitte i en jury som skal dømme en muslim. Jeg mener å huske at dette er blitt brukt som ankepunkt av forsvarere. I dagens relativiserte flerkulturelle debatt kan dette passere som berettiget klage. Det går under etiketten legitim krenkelse. Krenkelse er allerede godtatt som subjektiv faktor. Alle må jo forstå at det å bli dømt av en representant for folkegruppen som bomber Gaza er noe man har krav på å få slippe. Og hva med objektiviteten til rettspsykiateren eller jurymedlemmet?

Jødene har noe å miste: seg selv. De er mål og bytte qua jøder. Dvs. det er noe de ikke kan løpe fra.

Det Nina Grünfeld sier er at det har skjedd noe i samfunnet som gir henne en følelse av å være sviktet og «nedslått». Hun er i likhet med mange av jødisk slekt glad for at Israel eksisterer. Men å emigrere er noe man ikke gjør så lett.

Berører Grünfelds følelse av tap oss ikke-jødiske?

Storsamfunnet kan innbille seg at retten til beskyttelse er noe som er gitt jødene som en gest. Men operasjonaliserer vi ikke allerede deres sikkerhet når vi tenker at det finnes en rasjonell forklaring på jødehatet? Israels opptreden, USAs opptreden.

Venstresiden har i årevis kjørt på det moralsk-pragmatiske sporet: at det finnes en moralsk kapital som Israel hadde samlet seg etter 1945 – den var betydelig – den var innvekslet i døde jøder og vestlig skyldfølelse. Men som Jostein Gaaarder sa: nå er snart kapitalen brukt opp.

Denne måten å tenke på om moralske spørsmål er nå anlagt på USA: medier og politikere og kulturarbeidere har dratt sammen så mye kritikkverdig og umoralsk om USA at også supermakten har mistet sin moralske legitimitet.

Det er den samme moralske vekt amerikanerne veies på. Vi avgjør målestokken og justerer verdiene.

Selv later vi som om vi er skyldfrie og sitter med nøkkelen. Det er et ganske komplisert bokholderi: den moralske alen på Israel og USA, realpolitikk overfor de nye petrodiktaturene – Russland, og en total forvirret og historieløs oppfatning og holdning til islam.

Vi er lei oss på Nina Grünfelds vegne. Men hun har skjønt noe vi ikke har. Hun har forstått at hun er truet, at hun kan miste alt. Men det er en erkjennelse vi ikke greier ta inn over oss.

Jødene sitter med noe av nøkkelen: Beskyttelse og rettigheter er ikke noe vi «gir» dem. Hvis Europa svikter jødene en gang til er det over og ut med Europa. Denne kampen foregår på det indre plan og det er den Nina Grünfeld rapporterer fra: Hun forteller oss at vi taper.

Les også

-
-
-
-
-
-