Kva­li­tets­avi­sen Die Zeit har en artik­kel om anti­se­mit­tisme i Norge. Et his­to­risk til­bake­blikk: Grunn­lo­ven, para­graf 2 og senere Quis­ling. For­sik­tig hva gjel­der sam­ti­den. Sneier innom det avslut­nings­vis. For­fat­ter er en “skan­di­na­vist” som bor i Oslo og Ber­lin.

Men kan­skje kan artik­ke­len være et eksem­pel på at ideo­lo­giske tenden­ser i det lille lan­det mot nord også vinne opp­merk­som­het uten­for Nor­ges gren­ser. At det kan tenkes at feks. behand­lin­gen av Israel og jødene vil bli behand­let av utlen­din­ger som lærer seg norsk. Det skal man ikke se bort fra og “alt” er elekt­ro­nisk til­gjen­ge­lig. Posi­sjo­nen som freds­na­sjon for­plik­ter og det kan tenkes at andre vil finne kor­re­la­sjo­ner som skur­rer.

Vi kom­mer til­bake til art.


Das ver­bo­tene Land

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Soli­tude

    Er det en ting dagens Norge, og spe­si­elt dets sty­rende klas­ser har godt av, er det litt eks­tern ana­lyse. Dess­verre er sjan­sen for at den sed­van­lige norske (sosial­de­mo­kra­tiske) arro­gan­sen vil igno­rere slike syns­punk­ter stor. Det er som jeg tok opp i et annet inn­legg, men­nesker mis­li­ker å måtte revur­dere grunn­leg­gende hold­nin­ger, spe­si­elt når man i utgangs­punk­tet har en over­dre­ven tro på egen for­tref­fe­lig­het. (som mange nord­menn, inklu­dert poli­ti­kere ser ut til å ha.)