Kommentar

Det er duket for den totale forvirring når de virkelige ulvene dukker opp i innvandringsdebatten, i identitetsdebatten, i spørsmål om hvor vi hører til og hvem vi er. Det er fra visse hold ropt ulv i så mange år, at det kan tenkes det går som i eventyret: folk vender det døve øret til. Hvis da de samme menneskene gjenkjenner ulven?

Vi ser konturene av nye omganger med beskyldninger: det er lettvint å legge skylden for «ulvene» på de som har kritisert islam, muslimer, terror, kulturforskjeller osv. Det kan tenkes at noen rygger tilbake i frykt og blir enda mer forsiktige i måten de ordlegger seg for å unngå minefeltene. Det kan være at vi får enda flere kronikker i Aftenposten som skal balansere uheldige oppfatninger. Vil det nytte?

Eller foregår det prosesser i folkedypet uberørt av hva medier og politikere sier? Kan det endog tenkes at beskyldninger om fremmedfrykt og rasisme har sittet så løst at det sammen med effekten av mislykket integrering har bidratt til en virkelig radikalisering. Nina formulerte det treffende i en epost:

Noen vil fylle det vakuumet som oppstår når pressen og politikere ikke uttrykker folks bekymringer eller tar dem på alvor, og vi ser vel alle helst at det blir edrue mennesker uten aspirasjoner til vold eller enda verre ting. Og der har vi et problem; for folk under 40 klarer knapt å skille ting fra hverandre lenger.

Det er det en grunn til, så å akseptere eller føle noen skyld for at the real thing har fått vokse og trives i skyggen av at alt for mange av (bla) Gules meningsfeller har ropt om grums der intet grums fantes i alt for mange år – det har jeg en og annen motforestilling mot. Man har ikke trengt å være Magica fra Tryll for å spå at dette ville komme før eller siden: Roper man på en fiktiv ulv lenge nok, så vil folk etterhvert ikke kjenne igjen ulven om den så kommer og setter seg på hodet deres. Langt mindre vil de tro på reelle observasjoner/beskyldninger. Og akkurat det har jeg brukt mye tid på advare om (muntlig og skriftlig) – med ditto beskyldninger som betaling fra samme hold.

«Nå er «før eller siden» kommet, men jeg akter ikke å endre så mye som et semikolon i verken kritikk eller holdninger fordi de aktverdige finner det beleilig å lempe ansvaret over på andre når stemningen begynner å bli dårlig. Til tross for enkeltes intensive arbeid for det motsatte er jeg enda i stand til å kjenne igjen en ulv når jeg støter på en, og skal nok få gjort oppmerksom på hva jeg synes om fargen på pelsen dens – helt uten hjelp fra de samme som nærmest har gjort karriere i å utnevne nazister og rasister på autopilot. Men det blir på mine egne premisser og fordi det er i tråd med min egen holdning – ikke fordi noen omsider har skjønt at deres iver etter å score billige, retoriske poeng i en ubehagelig debatt har banet veien for noe langt mindre trivelig. Noe det ikke går an å sole seg i glansen av. Og det er rart med det; misbruk av begreper og beskyldninger er langt fra like gøyale når de virker mot en selv eller ens personlige overbevisning.
At man fra det holdet forsøker å gjøre andre medskyldige i konsekvensene av deres ansvarsløse opptreden er ikke direkte uventet. Men det er ikke akkurat tillitsvekkende eller anstendig heller.»

Les også

-
-
-
-
-