Kommentar

-Iran tjener på å stene mennesker som Jafar Keyiani, sa Mahmood Amiry Moghaddam til NRK og journalisten kunne knapt skjule sin forbauselse. Dette gikk på tvers av alle vante forestillinger.

Regimer skal vite at de gjøre noe galt og ha dårlig samvittighet. Amiry Moghaddam fortalte at Teheran ikke gjør det. Tvertimot. De ser seg tjent med å stene folk i ny og ne. Hvorfor? -Fordi det sprer frykt, og regimet frykter folket mer enn noe annet, sa Moghaddam.

Dette er elementær kunnskap for den som har levd under et totalitært regime, men for sosialdemokratiske journalister er det vanskelig å fatte. Det slår bena vekk under de mest inngrodde forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen: De slemme skal lytte når de gode og snille snakker til dem. Da viser de gode at de vil ha de slemme med på leken. Men det er vanskelig for representanter for det gode å forestille seg at det finnes andre spill med helt andre regler.

Derfor har dissentere og flyktninger fra diktaturer og særlig totalitære regimer vanskelig for å bli hørt i Vesten: journalister/redaksjonene liker ikke hva de forteller. Hvis de ikke tilpasser seg den fastlagte dramaturgien, oppfattes de som grus i maskineriet.

Hydros informasjonsleder ble også intervjuet om steningen og spurt om selskapet var villig til å «ofre» for å legge press på regimet. Det kunne selvsagt ikke informasjonslederen love. Referenget er fortsatt at befolkningen tjener på at utenlandske selskaper engasjerer seg. Svaret er at «kommer an på».

Næringslivet har alltid hatt en dobbeltmoral på dette området. Det samme har stormaktene. Men spørsmålet er om ikke dialog-kulturen er lik hyklersk når den har innebygd motstand mot å oppfatte grunnleggende forskjeller på systemer: Klokkene i Teheran går etter en annen tid.