Nytt

Iran har henrettet 43 fanger de siste tre dagene, kan Iran Human Rights fortelle. Det er en åpen provokasjon mot det internasjonale samfunn, med tanke på USAs tentative atomavtale.

iran.hangings

Henrettelsene føyer seg inn i rekken av signaler om at avtalen ikke skal bety noen omlegging av Irans politikk. Det er som Iran vil understreke at alt ligger fast. Regimet er som før. Det har makt til å drepe den det måtte ønske. Irans justis er islamsk justis, ikke vanlig, folkerett. Derfor er en av de henrettede dømt for «forbrytelse mot Gud» – eller Moharebeh på iransk. I iransk straffejustis kan man bli dømt til døden for å ha krenket Gud. Men hvem kan vite hva Gud mener og føler? Det vet mullahene.

En slik lov er definisjonen på et religiøst diktatur. Det er teokrati i praksis.

Det er denne styreformen regimet forsvarer når det henretter så mange på så kort tid.

En av de henrettede er het Javad Saberi. Han ble hengt for drap, men var under 18 da forbrytelsen ble begått og har en lang historie med mental sykdom. Alder eller sinnsykdom er ingen hindring.

«Gudsforbryteren» het Rashid D, var 35 år og ble hengt offentlig i Shiraz. Til skrekk og advarsel. Slik demonstrerer regimet sin makt. Men når prester blir mordere svekker de sin egen autoritet og Allahs. Svært mange unge i Iran tror ikke lenger på islam. Prestene har klart å kurere dem.

Mange av de henrettede ble offisielt hengt for narkotikaforbrytelser. Men det er kjent at dette brukes for å tildekke at man fengsler og dreper opposisjonelle eller andre som er brysomme. Regimet vet at det å henge kristne eller bahaier kan skape internasjonal oppmerksomhet. De unngår dette ved å anklage folk for narkotikaforbrytelser.

Da talsmann for IHR, Mahmood Amiry-Moghaddam, møtte seniorforsker og Ap-medlem Sverre Lodgaard i NRK radio sist helg, for å vurder atomavtalen, var det Lodgaard som var apologeten for regimet og tolket alt i beste mening. Amiry-Moghaddam var skeptikeren. Han tror ikke at tigeren endrer striper. Da må det komme tydeligere tegn.

De signaler som er kommet hittil peker i motsatt retning: Regimet understreker at alt blir som før. Makten er ubeskåret.

Det er underlig at en norsk politiker-ekspert ikke ser denne diskrepansen, og lytter til iraneren. Amiry-Moghaddam når ikke inn til den norske eliten. Helt siden attentatet på William Nygaard har man vendt blikket bort.

Les også

Dialog med tyranner -
Perserne eller araberne? -
Alene -
Lodgaard og friheten -
Jeg har en drøm -

Mest lest

Heller Somalia enn Vadsø

Den ubehagelige realiteten