Gjesteskribent

Av Jan Hårstad

Den prominente tyske kommunisten Franz Dahlem formulerte i 1938 en setning som ble en slags modell for hvordan stalinister mente at venstre burde forholde seg til Sovjetunionen. Den går slik: «Den som er imot Sovjetunionen, hjelper fascismen.» (Wer gegen die Sowjetunionen ist, hilft dem Fascismus.)

Det er nøyaktig denne formen for logikk Braanen repeterer når han i lederen 13. april hevder at «Jespersen og Pittelkows verdensbilde er falskt» og drar den konklusjon at «I stedet fungerer den som legitimering av George W.Bush og Tony Blair nyaggressive okkupasjonspolitikk i Midtøsten, som ses på som et livsnødvendig forsvar for vestlige verdier mot islamistisk totalitarisme.»

Dette er en repetisjon av stalinistenes logikk i 1930-årene og dens moderne versjon er slik: Den som er imot islamistene, hjelper den vestlige fascismen i Midtøsten.

Slike logiske øvelser har mer med Erasmus Montanus-stalinisme å gjøre enn med den marxistiske tradisjonen som viderefører den europeiske rasjonalismen og opplysningskulturen.

Flere analytikere har framført den tanken at Al-Qaidas angrep på USAs ambassader i Nairobi og Dar es Salaam 7 august 1998, samt angrepet på USS Cole i Aden 12 oktober 2000, hadde det strategiske siktemål å få USA til militært å intervenere i det arabisk-islamske rommet. Når så angrepet på Afghanistan og Irak kom, var det mange ledende jihadister som falt på sine knær og takket Allah for at USA hadde gått i fella.

Tankegangen de ledende strategiske institusjonene i USA utviklet etter Sovjets fall i 1989-90, var forestillingen om at USA hadde en historisk mulighet til å gjøre seg til enehersker i verden, men for å realisere dette var det nødvendig med reorganisering av energipolitikken, en ny verdensomfattende basepolitikk og et nytt NATO-konsept.

I dag, fire år etter starten på Irak-krigen, ser vi at de akademiske statsviterne ved USAs eliteuniversiteter utgir bøker på løpende bånd om at USA har mistet sin status som supermakt på alle dumhetene de har gjort i Sentral-Asia og Midtøsten.

Dette både på det økonomiske, militære og psykologiske plan. Undersøkende journalister med innsidekunnskap har redegjort for at det i de siste årene har hersket permanent panikk i både CIA, Pentagon og Det hvite hus. Og det er ingen grunn til å tro annet enn at den forestående krigen mot Iran også ender i et amerikansk tilbakeslag globalt.

Å være «venstre» handler ikke om å gjenta gamle paroler og språklige klisjeer omatt og omatt, men om årvåkent å følge forandringene i verdenspolitikken. Både Russland, Kina, Tyrkia og Iran står klare til å starte sin rivalisering om en ny imperialistisk orden i Midtøsten og Afghanistan. Vi må ikke se bort fra at disse nye krigene kan bli ytterligere onde og mer barbariske enn det England/USA så langt har produsert i Fallujah, Samarra og Ramadi.

Verden er i bevegelse, og såfremt ord og tanker ikke korresponderer med bevegelsene, fungerer de konservativt. Å skulle avstå fra en grunnleggende kritikk av islamister, det globale jihad og ulike retninger av militant islam av redsel for å legitimere Bush og Blairs Midtøsten-politikk, er ikke bare skrantende logikk, men også tanker som er i ferd med å gå ut på dato.

Jan Hårstad

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også