Vinterferie: jeg er blitt drafted til Teknisk Museum, som faktisk var et ganske morsomt sted for store og små barn, og kunne by på en trådløs sone. Onsdag banket to journalister på min dør, og begge var positive: det er en erfaring jeg stadig gjør at det finnes en større mulighet for forståelse og kommunikasjon enn man kan få inntrykk av. Med det mener jeg at folk er mottagelige. Det finnes flere usynlige tråder i verdensveven enn det som kommer til uttrykk, med imprimatur/med godkjenning. Jeg mener vi allerede lever med en offentlighet som er mye større enn det kjente. Det flyter paradokser og poenger rundt i luften, som på et bilde av Salvador Dalí. Det trengs bare at noen tar det opp og snurrer det rundt og viser det frem. Tiden er begrenset. Et poeng er der akkurat så lenge som motsetninger henger i luften. Noen timer eller dager.

Det finnes tyngre ting, de store kontradiksjoner, som blir synlige over tid, som er så omfattende at vi trenger lang tid på å fatte dem. Det er det som gjør det spennende og skummelt å leve. Verden er ikke en slagen landevei. Det er ikke gerade aus. Jeg mener det mange journalister skriver om komplekse temaer er en fornærmelse mot lesernes intelligens.

Folk er mye mer «tuned in» til at verden er et sted der ting konvergerer: mennesker, tanker, skikker, fantasier, slekter og klaner, århundrers historier – men hva er det avisene ofte skriver om: mat! hvor det er kult å shoppe/reise. Dette er en forferdelig overflatisk måte å forholde seg til verden på.

Nå skrives det for eksempel mye om Afghanistan, men hvor mye skriver avisene om dette landets historie? Om folk og kulturer? I kommentarer serveres noen standardrefleksjoner om at at hverken Alexander den store, briten eller russerne greide å kontrollere landet osv. Men hvor er kunnskapen som viser at man har lest og har innsikt?

Jeg ønsker meg flere individuelle historier, hvor journalisten er noe mer enn et mikrofonstativ eller stenograf og stiller kritiske spørsmål. Det kan være mange sannheter og noen kan være ubehagelige.

Noen spurte meg om jeg har håp for fremtiden, for Europa, og i stedet for et klart svar, «forfra»: Det skjer langt mer enn den verbale samtalen. Tenk på hvordan musikk er blitt et språk for alle mennesker. Hvordan film også bærer i seg et løfte om noe grensevoverskridende. Litteratur har det vanskeligere. Film og musikk er der jeg ser tegn til en verdenskultur.

Jeg nøyer meg med utfordringene, med å fatte alt vi kastes inn i, og ser håpet i kunsten og barna.