USAs styrke er at det er et samfunn som gir alle en sjanse. Dette er noe du ser ved å være her. Dagens innvandrere står på skuldrene av de foregående. De har utkjempet mange kamper, blant annet den som holdt de svarte nede. Borgerrettskampen ble vunnet. De svarte er idag en akseptert del av samfunnet.

Dette nyter dagens innvandrere – hispanics og asiater – godt av. Det er ingen som bestrider deres likeverdige innsats. Dette er noe du føler ved å være i USA. Lærer du deg språket og har du initiativ og arbeidslyst, vil du klare deg.

New York oser av velstand, orden, ryddighet og god infrastruktur. Jeg har knapt sett en tigger på fem dager. Harlem er rent og ordentlig. Og trygt. Vi gikk nede i havneområdene sør for Ground Zero hvor det var lite folk. Det finnes ikke søppel, ingen junkies, og du går inn på offentlige toaletter som er rene og pene. I Oslo ville de vært griset ned, og jeg vill neppe turt etter mørkets frembrudd. Slik er det i europeiske storbyer. Hva har skjedd?

Jeg vil påstå at det er USA som er en suksess-historie. Med Europa er bildet langt mer broket. I horisonten er det mørke skyer.

New York oser av styrke, penger, kreativitet. Skyskraperne har en rå kraft og skjønnhet som minner om pyramidene i Egypt: Stolt kneiser tårnene. Meant to last forever.

Men det er ikke umenneskelighet som preger byen: Det er det som slår meg mest og skiller seg fra inntrykkene fra -73: dette er en by for mennesker. Den har en intimitet som overrasker meg. Jalla-butikker og haute couture side om side, selv på Fifth Avenue. Wall Street-børsen lå i et historisk område, og den berømte oksen var plassert på en liten trafikkøy. Det er konstruert et bilde av det superkapitalistiske, mektige USA som fortrenger den menneskelige siden.

Amerikanerne har med sitt entreprenørskap visst å bevare den politiske friheten. USA er laboratoriet hvor millioner av mennesker fra alle deler av kloden har lært å leve sammen. Jeg er imponert over hvor uanstrengt det forløper.

Idag var det en direktesending på CSpan-2 fra høyesterett, som dreide seg om desegregering av skoleverket. Det gjaldt delstaten Kentucky, som etter hva jeg forsto var blitt klaget inn for ikke å overholde kvotene for svarte elever i skolene. «Forsvarerne» sa det var meningsløst å kvotere mennesker ut fra hudfarge i et multietnisk samfunn. Det er den store andelen nye innvandrere som gjør den gamle positive diskrimineringen passé.

Europa har mye å lære av USA. Europa tynges av sin historie.

Czeslaw Milosz emigrerte først til Frankrike, hvor hans onkel bodde. Det gikk noen år før han forsto at han aldri ville bli akseptert som franskmann. Han ville alltid være innvandrer. Han dro til California.

Ikke så veldig mye har skjedd. Europeere føler fortsatt at de er «hjemme», og at de andre er gjester. Uansett om den offisielle retorikken sier noe annet. Europeerne opplever at en del av leieboerne vil overta huset.

Det er umulig for europeerne å «make a clean slate» slik som i USA. Europa er Europa. Men europeerne må gjøre to ting på en gang: innse at det gamle samfunnet der etnisk homogenitet og nasjonale grenser sammenfaller, er historie. Samtidig må det forsvare det sekulære samfunnet langt mer offensivt og bestemt.

Bush kritiseres for ikke å forstå at man må vinne hearts and minds. Men den samme kritikken kan rettes mot europeiske regjeringers og eliters holdning til innvandrere. Man tør ikke markere hva som er felles verdier, fordi det kan komme til å provosere. Man later som det er toleranse som gjelder. I virkeligheten er det laissez faire.

Europa forstår ikke at i en globalisert verden vil pengene søke seg dit det er politisk stabilitet og gode utstikter. Vi vet nå så mye om terrortrusler i Storbritannia og konfliktpotensial i franske byer at nye uroligheter kan få alvorlige følger for investeringslysten. Det kan komme til å blit et sjokk; men kapitalen er ikke sentimental.

Men hvorfor ende på en negtativ note: USA har mye å lære Europa om sameksistens. De kom oss til unnsetning to ganger tidligere, og holdt en beskyttende hånd over oss under den kalde krigen. Idag kan de lære oss hvordan vi skal leve sammen.