Det er begrunnet mistanke om at mange av bildene som prydet avisenes forsider med bilder fra Qa’ana var arrangerte, av «mystiske» menn som dukket opp, plukket ut de mest fotogene barnelikene og poserte villig vekk for fotografene i timevis. Høyst sannsynlig var de Hizbollah, og at de var der var neppe tilfeldig.

Barna var døde. Derom hersker ingen tvil. Men hadde billedtekstene reflektert situasjonen, hadde ikke avisene ville trykke dem: (De ville da sagt noe helt annet)

En ukjent mann, trolig fra Hizbollah, hentet ut noen av barnelikene fra den sammenraste bygningen og spilte pårørende for verdenspressen. Seansen foregikk i flere timer. Mens fotografene lot som om det var autentiske bilder av redningsoperasjonen som var tatt mens den pågikk.

En slik tekst ville både formidlet at barn ble drept av israelske bomber, og at det sto et apparat på bakken parat til å utnytte deres død. Det ville vært en sann tekst, men den fikk vi aldri.

Hvor passenda da at Aftenposten valgte et slikt arrangert bilde til å illustrere Jostein Gaarders kvasi-religiøse utfall mot Israel og jødene.