Danmark er et annet sted: De har turt å ta en debatt som vi i Norge såvidt har rørt ved. Hvorfor er det slik? Muhammed-saken var ikke noe de valgte, som folk. Det var en sak som ble påtvunget dem, utløst av JyllandsPosten. Danskene hadde ikke noe valg, slik mange i Norge later til å tro. Det sto mellom å bøye hodet eller stå oppreist. Danskene valgte å stå oppreist.

Tidligere snakket man om folkekarakter. Det er et begrep som nesten er forsvunnet. Men man må kunne si: Folk forandrer seg med tidene. Visse egenskaper forandres, noen forsvinner. Egenskaper som kanskje var kulturelt snurrepipperi, kan plutselig vise seg å være nyttige stilt overfor nye utfordringer. Danskene har en annen form for livskunst enn oss. Vår er meget konkrete og moralistisk. Når jeg forteller dansker vi møter om hva norske journalister skriver om Danmark, senest Simen Ekern i Dagbladet fredag om den danske kulturkanon og kulturminister Brian Mikkelsen, svarer de bare: -Takk for kaffen.

Hva vi måtte mene raker dem ikke lenger. Nordmenn har ikke vist noen sympati for Danmark. Som Støre insinuerte i en nyhetssending: Danske embetsmenn hadde antydet at de skulle ønske deres regjering hadde vist samme smidighet som den norske! Den slags uttalelser, som falt i forbindelse med at nordiske diplomater ble informert av UD, var mer smartness enn innsikt.

Det er nødvendig å slå fast noe som i norsk debatt ikke er er innlysende: Muhammed-saken var noe som forløp over tid. Man må bedømme den ut fra dens kronologi. Man kan ikke bebreide folk noe som de gjorde på ett tidspunkt, basert på senere kunnskap. Det er anakronistisk.

Det var JyllandsPosten som bestemte seg for å publisere. De benyttet trykkefriheten. Når rabalderet var løs kunne ikke artikkelen kalles tilbake. De arabiske ambassadører ville at regjeringen skulle gripe inn. Hvordan?

Jeg minner om at vi befinner oss i Struenses land. Det var her trykkefriheten oppsto i Norden. Bevisstheten om dette er meget lav i Norge. Vi har et mer pragmatisk forhold til ytringsfriheten. Det er bekymringsfullt. Ytringsfrihet uten frihet er ingen ytringsfrihet. I det øyeblikk den avveies mot noe annet, har man inngått kompromisser. Ytringsfriheten skal ideelt bare avveis mot samvittigheten.

I Danmark har det gått opp for folk hva som står på spill. Det er slett ikke slik at hele Danmark står samlet. Men det er snakk om en bred folkelig strømning som sier: Nok. Det her går ikke. Vi kan ikke ha en utvikling mot et delt samfunn. Derfor ble Kvinner for frihet stiftet: De så at det vokste opp jenter i Danmark som fikk en helt annen oppdragelse, som om kvinnekampen aldri hadde funnet sted. -Det kan vi altså ikke ha! sa danske kvinner.

I Danmark går det en liberal, islam-kritisk strømning gjennom alle partier. Derfor er fremstillingen av Danmark dypt urettferdig. Det er Norge som er en sinke. Når norske journalister fremstiller Danmark som om det er Dansk Folkeparti som styrer utviklingen, så er det grovt feil. Det er å bruke norsk raster på dansk virkelighet.

Det er i Norge at den muslim-kritiske strømningen ikke har fått utløp i andre partier i Frp. Her har Høyre gått glipp av en stor historisk sjanse til å vise seg som et fremskrittsvennlig (!), liberalt parti som tør å forsvare det åpne samfunn. Men Høyre har ikke turt. Det har hatt for dårlig ideologisk ballast og vært mer opptatt av å se ned på det populistiske Frp. Det lukter selvgodt, selvopptatt. Tamt og kjedelig. Mens verden bruser av konflikter.

Venstre står for en kjedelig, snever forståelse av det liberale. De nekter å ta oppgjør med truslene, de illiberale. Det finnes små tendenser til forandring i SV og AP. Det er bare det at utviklingen går mye fortere. Derfor henger de stadig lenger etter.

Hvis norske partier hadde turt å følge danskenes eksempel, hadde de fratatt Carl I. Hagen trumfkortet om «velkommen etter, dette har vi sagt i 20 år». For Hagen har blandet sammen frihet og fordommer, for å si det enkelt. Det viste han tydelig under Manuela-sleivsparket. Den politiske kapital han har bygget opp, sløser han selv bort. Heller ikke Siv Jensen har vist tegn til å forstå verdikampen.

Derfor står store deler av det norske folk uten et politisk alternativ. De er bekymret for det flerkulturelle samfunn, men liker ikke musikken fra Frp. De vil ha en liberal kritikk, politikere som tør å stå for noe. Noen upopulære ting må man tørre å si: Det er ingen vei tilbake til det gamle homogene samfunnet, men vi vil at alle skal holde seg til samme regler, og ha de samme friheter.

Kjærlighetens og kvinnenes stilling vil bli en stor kamparena i mange år fremover. Det berører oss, våre egne barn, sønner og døtre. Fra barnehaven av, i skolen, og for ikke å snakke om når de går inn i tenårene. Alle med foreldre forstår hvor mye som skjer når mennesker møtes. Skulle vi ikke bry oss? Eller skal vi leve hver for oss? Det går sgu ikke.

Derfor er det forbløffende å se hvor sterkt Shabana Rehman er blitt møtt i Danmark. Danmark post-Muhammed er sugne på å møte en frigjort kvinne med muslimsk bakgrunn, som tør å stå for egne meninger og gjør det med charme og humor. Det kan de godt li’!

Shabana ble intervjuet på dansk TV igår, i nyhetsprogrammet Deadline. Jeg hadde inntrykk av at ikke bare programleder Kurt Strand, men også omgivelsene, intuitivt forsto langt mer av hva Shabanas prosjekt er: mullah-løftet, kroppsmaling og rumpestuntet. At det handler om å sette Leken opp mot det Dødelige. Hun flytter grenser, og får reaksjoner. Men hva slags grenser er det? Det er helt ufarlig. Mens de som flytter dødelige grenser, setter stengsler for kvinner og dreper dem om nødvendig, synes de er i sin fulle rett. Hva er mest opprørende?