Kommentar

«De svart pantere» het den to timer lange dokumentaren som spilte i bakgrunnen. Fascinerende tittel. Jeg kjente igjen Mumia Abu Jamal, som snakket i nærmest apokalyptiske vendinger om «de» som vil ha kontroll over hele naturen, over menneskene og som truer hele kloden. Philip Agee dukket opp, som vitne.

Når et visst persongalleri dukker opp, kjenner man hensikten. Mange er intetanende. Dette var en film om De svarte pantere. Her var det blitt til en film om at amerikanske myndigheter driver en hemmelig krig mot alle som kan true deres makt, som kan reise seg. Disse teoriene dukket for alvor opp under Vietnam-krigen, om en konspirasjon for å knekke de svarte. En kjent teori er at en gruppe CIA-agenter brukte byråets eget flyselskap til å smugle narkotika ut av Laos. Som havnet på gatene i USA. Dette var ikke bare kynisk pengebegjær. Det var også politisk krigføring.

I filmen var denne teorien oppjustert til Iran-contras: Contras betalte for våpen med kokain, og mannen bak operasjonen var Elliot Abrams. Abrams ble støtt ut i kulden under opprullingen av Iran-gate, men er tilbake i Bush-administrasjonen. Tilfeldig?

Disse konspirasjonsteoriene sirkulerte i venstresirkler på 60-70-tallet. De passet godt til den paranoide stalinismen.

Karakteristika: Den virkelige makten er ikke de som har den utdad. Makten forblir skjult. Det trekkes i tråder. Noen er stråmenn. Noen gjør opprør, eller er potensielle opprørere. Avantgarden som kan vekke de andre må elimineres, og de undertrykte holdes nede. Her kommer religiøse frelsestrekk til syne.

En anekdote fra virkeligheten: Den avhoppede CIA-agenten Philip Agee ble i sin tid nektet innreise av justisminiser Inger Louise Valle. Den kriminalreformvillige AP-statsråden fikk åpenbart en beskjed det var vanskelig å ignorere. Men noen år senere kunne Agee besøke Norge. En av hans bøker hadde utkommet på Pax. Tilfellet ville at undertegnede ble sittende i bibliotekbaren på Bristol etter pressekonferansen, hvor Agee var i samtale med en kjent norsk fredsforsker. Samtalen dreide over på Iran. Den Agee som utad snakket som en kritisk røst, fra et tredje standpunkt, var plutselig på Irans side mot USA. Det tredje standpunkt oppløste seg i luft.

Infotainment

Plot. Komplott. Sammensvergelser. Who killed Kennedy? Underholdning og/eller politisk vri, som Stone. Eller Jonathan Demmes «The Manchurian Candidate». Et globalt selskap kan kontrollere mennesker gjennom implantater i hodet. Nå vil de kontrollere USAs neste visepresident, og hjernen bak statskuppet er hans egen mor. Filmen er vellaget, men luften blir etterhvert svært tynn.

Det er Hollywood meets the Left. Michael Moore er et godt eksempel. Forgudelsen av ham i Cannes for et par år tilbake var nærmest religiøs. Det var ikke noe i Moores film som tilnærmelsesvis ga svar på det virkelig store spørsmålet: Why do they hate us so much? Who are these guys? I stedet dro Moore frem det evige olje-kortet. Americans are betrayed by their own leaders. Dette er en gjenganger.

En gjenganger som har vært et fast trekk også ved det norske ytre venstre: Myndighetene er ikke pålitelige. Derfra til å tro at det finnes et indre kabinett som står i ledtog med større og mektigere krefter, er ikke spranget så veldig stort.

Tidligere leder av Venstres Pressekontor og instrumentell i oppbyggingen av tredje-verden-byrået IPS, Per-Aslak Ertresvåg, har utgitt en bok som er Da Vinci-koden og Sions vises protokoller rolled into one. Forordet er skrevet av en kjent professor, som sier at historien må skrives om hvis bare en brøkdel er sant. Som om noe av det lar seg ta alvorlig.

Det finnes grader av politisk obskurantisme og politisk okkultisme. Hvem har ikke lekt med tanken på hvordan det egentlig henger sammen? Noen kaller det sansen for ur-mysteriet. Men når vanvittige ideer dukker opp og presenteres nærmest som ukebladstoff, er det grunn til å sperre øynene opp.

Tidligere NTB-kollega, Attac-prominente Linn Stalsberg, har en spalte i Klassekampen lørdag med overskriften «Vet vi alt som skjedde 11. september?». Det er en flørt med Avgrunnen.

911 konfronterte Vesten med krefter det har vanskelig for å forstå. Men kanskje Det radikale Onde finnes på vår side? Det er en arketyp på venstresiden at det egentlig er vi som er fortapt.

Linn Stalsberg har sett en film, «Painful Deceptions», av en Eric Hufschmid.

Jeg kunne valgt å avskrive forfatteren Eric Hufscmid som gal, men fant det umulig ikke å ta inn over meg noen av de svært ubehagelige spørsmålene han stiller.

Stalsberg er ambivalent. Men hun er allerede halvveis vunnet over.

Nå i ettertid undres jeg over hvor mange spørsmål i forbindelse med angrepet som aldri ble diskutert i full offentlighet, men heller holder til i undergrunnsverdenen på internett der man ikke aner om den som uttaler seg er geni eller idiot.

En morsom sammenstilling: 68-tidens underground er blitt til the nether world, underverdenen, og her stiger monstrene frem.

Ikke Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz, Dick Cheney og George Bush, gjerne omhengt av en David-stjerne og dollartegn. For å få John Hartfields montasjeteknikk eller dadaistenes sosialkritikkfra 30-årene til å virke troverdig må man søke inspirasjon helt andre steder.

Det er noe av dette som stiger frem i det Stalsberg har latt seg besnære av.

Hufschmid har to hovedspørsmål og han begrunner dem til den nitidige detalj, delvis basert på fysiske lover han mener å kjenne. Hans første spørsmål er hvordan det faktisk var mulig at WTC-tårnene raste så fort og på den måten de gjorde, gitt det fantastiske stålverket inni bygningene, og hvorfor i all verden raste bygningen ved siden av tårnene ned i det hele tatt? Kort fortalt, sier forfatteren, det var eksplosiver plassert inne i WTC-bygningen ved siden av. Den raste sammen fordi den inneholdt en hemmelig etasje der man kontrollerte flystyrten i WTC.

Det er et forslitt sitat fra Nietszche, men rommer noe: Den som stirrer ned i Avgrunnen, kan oppleve at Avgrunnen stirrer tilbake.

Her stirrer Avgrunnen tilbake.