Kommentar

Syriske Sara Azmeh Rasmussen skriver klokt om faren ved å gjøre de religiøse lederne til talsmenn og glemme de sekulære muslimene.

Men det som er kritikkverdig er at norske politikere stadig henvender seg til muslimske geistlige og representanter for konservative trossamfunn når de vil føre dialog med minoritetene. Dette mønsteret er svært uheldig av flere grunner. For det første skaper denne politikken et inntrykk av at alle innvandrere med muslimsk bakgrunn er religiøse vesener, til og med fanatiske. Dette kollektive bildet som er basert på utallige generaliseringer og forenklinger og som forsterkes av media, begynner nok beklageligvis å skyte røtter i den norske bevisstheten. Noe som igjen vil føre til sterkere polarisering og større avstand. Slik sett virker dialogen mot sin hensikt.

Det er stemmer som hennes vi trenger flere av, og de finnes. Hun ser både tradisjonell islam og det norske samfunnet utenfra, og er bekymret over våre veivalg.

Mens våre danske og nederlandske naboer viser prinsippfasthet, solidaritet og dypere innsikt, preges det norske synet av kortsiktighet og feil vurdering. Sekulære stemmer, penner og krefter finnes i muslimske miljøer, både i og utenfor Norge. Det er de som fortjener vår støtte, og det er de vi trenger mest i kampen mot tyranniet og i arbeidet for en bedre verden for alle mennesker.

Dialog mot sin hensikt