Under debatten om Tyrkia og EU ligger en dyp ambivalens. Jack Straw forsøkte å være euforisk da han erklærte at forhandlingene kunne begynne. Han minnet om at Tyrkia hadde «reddet» NATOs østre flanke da den kalde krigen sto på som verst. Da Tyrkia søkte om NATO-medlemskap, var det ingen som innvendte at det var en muslimsk nasjon, forsøkte Straw seg. Men det var mye han ikke sa.

Ambivalensen bunner i historisk fiendskap. Østerrikske byer og landsbyer i sør husker fremdeles steder hvor tyrkerne kastet folk utfor klippene. I byenes museer henger tyrkiske våpen, skriver Herald Tribune.

Som åpningen overfor Polen og de andre nye medlemslandene viser, er det en ikke ubetydelig arbeidsinnvandring. Når EU samtidig skal gjennomgå omstillinger som ofte betyr nedleggelser, utflytting, eller arbeidsledighet, er den økonomiske elastisiteten i utgangspunktet strukket. Tanken på 70 millioner nye EU-borgere frister ikke. Man har nok med å fordøye det som er.

Mindre omtalt er Tyrkias undertrykte fortid. Et folkemord er ikke akkurat noen bagatell. Hvordan er det mulig at EU kan innlede forhandlinger uten at anerkjennelse av folkemordet på armenerne er et ufravikelig krav? Det er bare noen dager siden at man måtte kjempe for å få lov til å arrangere en konferanse hvor temaet ble diskutert! Det var landets justisminister som først torpederte konferansen.

Association of Genocide Scholars rykket for kort tid siden inn en helside i Herald Tribune hvor de slo fast at det ikke finnes faglig uenighet om at folkemordet på armenerne fant sted. Tyrkia bør snarest vedstå seg sin fortid. Såvidt jeg erindrer hadde også kjente Holocaust-forskere som Yehuda Bauer skrevet under.

I nøden spiser fanden fluer. Under den kalde krigen var det realpolitik som gjaldt. Idag er det et annet klima. EU har nettopp laget en grunnlov, som foreløpig er lagt på is. Hvordan er det mulig å forfatte en grunnlov for Europa uten at spørsmål som folkemord tas på alvor? Er det ikke nettopp mangel på tydelighet, på en visjon for Europa, som gjør at befolkningen er så lunken, ja rent ut fiendtlig, til et prosjekt de føler de ikke er med på?

Politikerne later som om de sitter med en krystallkule, og vet noe folket ikke vet. I tilfellet Tyrkia ble det hestehandlet: Østerrike fikk «inn» Kroatia, og nye regler om at hvert nytt medlem skal godkjennes.

Til neste år skal Kosovos fremtid avgjøres. Da ligger det an til en ny hestehandel: Serbia må oppgi Kosovo, mot å få løfte om EU-medlemskap. Greit nok. Samtidig må Kosovo love aldri å gå sammen med Albania.

Til neste år skal også Montenegro stemme over løsrivelse fra Serbia, og her nede går folk med T-skjorter hvor det står: Montenegro – independence 2006.

Det blir mange småstater i Europa, og alle vil inn i EU. Skal kjøttvekta rå: Tyrkias utenriksminister latterliggjorde lille Østerrike, skulle 8 millioner overkjøre resten av EU?