Nasjonalstaten er avleggs. Den er for liten for visse oppgaver og for stor for andre. Statsborgerskap er i ferd med å bli et økonomisk anliggende, ikke et politisk. Men noen henger ved det gamle. De vil ikke innse at staten er mer som et businessforetak. De lengter etter det som var. Det er de innfødte, og de er konservative og fremmedfiendtlige. Akkurat som danskene.

Omtrent slik kan en oppsummere det dominerende synet på Nations Unlimited-delen av Kapittel 05 i Stavanger. Noen vil si at dette er et elitistisk syn, med ikke så liten forakt for folket.

Det var selvfølgelig en danske, Uffe Østergaard, som gjorde et poeng av at hele Vest-Europa holder på å bli som Danmark. Danmark under Fogh Rasmussen er blitt nærmest uanstendig, noe man ikke gjør.

-Folk ønsker seg noe mer, de har en lengten. Men jeg vil advare mot dette «noe mer». Det neste er at folk drar ut og blir drept for Europa, advarte Østergaard.

Hvorfor det skulle være forferdelig at noen ville dø for Europa, trengte åpenbart ingen forklaring.

Både Østergaard og flere andre måtte erkjenne at nasjonalstaten viser seg forbausende seiglivet. –Ingenting kan erstatte den på kort sikt, ble det sagt.

Men de syntes enige om at nasjonalstaten har sett sine beste dager. Forretningene er transnasjonale og direktivene kommer fra Brussel. Så er det regionene, som vokser og tar direkte kontakt med Brussel, over hodet på regjeringene.

Men spørsmålet om statsborgerskap er følsomt. Vesten har fått et stort innslag av fremmedkulturelle. Hva er nasjonal identitet? Hva vil det si å være f.eks. norsk i dag?

Ønske om å inkludere og danne et nytt fellesskap kan gi seg absurde/komiske utslag. Under oppsummeringen av den to dager lange konferansen, som ifølge flere samlet noen av de beste teoretikerne om emnet, ble det sagt på ramme alvor av den svenske ordstyreren Stefan Jonsson (kulturredaktør I Dagens Nyheter) at det ikke går an å skrive nasjonens historie lenger. Det må bli en subjektiv historie, som per definisjon utelukker de andre.

Østergaard supplerte med at det eneste man kan gjøre er å skrive mentalitetshistorie: om synet på nasjonen, å historisere begrepet. Ellers må man nøye seg med å skrive om redskapers historie, eller fagfelt som medisin.

Er det slik at disse akademikerne bejubler nasjonstatens hendøen?
En rask sjekk rundt lunsjbordet viste at også andre oppfattet det slik. Thomas Hylland Eriksen var nesten ekstatisk når han snakket om det ikke lenger går an å snakke om ett vi, men mange.

Problemet folket

Men hva sier de innfødte? Hva hvis de ikke vil innse dette faktum? En av de mest markante forleserne, Benedict Anderson, forfatteren av boken «Imagined Communities», beskrev selv hva det er som får folk til å slå ring om det nasjonale.

Mange av dagens innvandrere til Vesten kutter ikke båndene til hjemlandet. De fortsetter å leve med en del av seg I hjemlandets kultur. Internett og billige reiser gjør det mulig. De er lite interessert I det nye landets politikk og samfunn. Det kan være de holder liv I familiemedlemmer I hjemlandet. Det kan være de støtter en politisk kamp der. Resultatet er at de ikke deltar i nasjonen på samme måte som de innfødte.

Foreleserne I Stavanger leste dette som en trend det ikke går an å gjøre noe med. Det ble ikke stilt spørsmål ved om det er legitimt av de innfødte å ville forsvare sin kultur.

Spørsmålet om etniske konflikter ble knapt berørt. Spørsmålet om hva som skjer når en illiberal kultur møter en permissive, ble ikke nevnt.

Den eneste som berørte dagens konflikter var franske Chantal Mouffe, som forsøkte seg med noen grunnleggende definisjoner: all gruppetilhørighet bygger på en forskjellighet, på et «vi» som definerer seg annerledes enn «de». Denne forskjelligheten kan anta mange former. Faren oppstår når de andre oppfattes antagonistisk, som fienden.

Mot dette stilte Mouffe forestillingen om kappestrid, agon. Men det forutsetter at partene respekterer visse felles verdier, og er enige om spillets regler. Der hvor den ene part underkjenner den andres legitimitet, er ikke kappestrid mulig. Hun trakk ikke tråden til dagens konflikt med jihadismen, men den var nærliggende.

Hvis konflikten innen islam og mellom Vesten og radikal islam ble feid under teppet, var det nok av hentydninger til president Bush og USA.

Amerikanske Stephen Greenblatt, forfatteren av boken «Will in the World: How Shakespeare became Shakespeare», tilhører åpenbart den del av det intellektuelle miljøet som betrakter Bush omtrent som Dyret i Åpenbaringen.

Utfallet av valget I 2000, da Høyesterett tilkjente Bush seieren,
omtalte han som et ublodig kupp,. Hans miljø har vanskelig for å fatte hva Bush & Co har gjort med Amerika. Det virker som en vond drøm.

I Shakespears stykker blir ofte ugjerningsmannen straffet ved at han fratas evnen til å sove. Greenblatt var overbevist om at Bush sov godt.

Shakespeare tok ikke parti for opprørere eller rettferdighet. Han skildret prisen for å komme til makten, og hva mennesker er villig til å gjøre mot andre. Han moraliserte ikke, for makt er noe man ikke kan løpe fra.

Power exists to be exercised. If you try to defect, the next in line may be worse. Power is dirty business, but inevitable.

En innsikt som deltakerne I Stavanger så ut til å ha glemt.