Kommentar

Det er lite perspektiv og engasjement over ledere og kommentarer til det franske nei. Lite vilje til å forstå franske, og nederlandske velgere. Kan det skyldes at de samme tendenser finnes her, hvis man er villig til å lytte?

DNs Sigrid Bøe slår innledningsvis an noen riktige toner i sin analyse:

Med sitt nej har det nederländska folket lyft frågan om EU:s nya grundlag till ett högre plan. Nu handlar det inte längre om vilka regler som ska styra EU:s arbetet i framtiden. Nu står unionens själ på spel.
Vad för slags Europa vill vi ha? Vad ska EU syssla med? Bara ett förenklat ekonomiskt samarbete eller har unionen fortfarande en politisk roll att spela? Det är frågor som EU:s ledare måste ta sig en rejäl funderare över sedan inte bara Frankrike utan även Nederländerna avvisat det dokument som skulle staka ut unionens framtid.

Med två av unionens grundarländer emot kan missnöjet inte längre avfärdas som ett franskt eller nederländskt problem. Nu handlar det om ett europeiskt problem och lösningen måste sökas på europeisk nivå.

Stikkord er usikkerhet: Folk er tillitsfulle, og vil helst tro på det nye: avståelse av mer suverenitet i form av: innføring av euro, privatisering og et flerkulturelt fellesskap. Alle tre har gitt store skuffelser.

I tilfellet Nederland heter det seg at gylden var 10 prosent undervurdert da europrisen ble fastsatt. Euroen skulle være sterk, men Tyskland og Frankrike gikk ubesværet vekk fra de strenge reglene i stabilitetspakten. Privatisering betyr ofte uoversiktlighet, at prisene går opp, uten at tjensten blir bedre. Kravene til avkastning går foran kvalitet og modernisering. Det flerkulturelle fellesskap fremstår som en illusjon og er avløst av frykten for konflikt: det gjelder særlig den voksende muslimske folkegruppen, som har store problemer med å ta avstand fra vold begått i islams navn, og er ambivalente til praksiser som sekulære europeere ser på med frykt og avsky. Det gjelder særlig behandlingen av jenter/kvinner.

Stikkordet for alt dette er identitet: Hvem er vi? Når folk mister tillit faller de tilbake på det vante og trygge. For det store flertall har dette ikke noe med rasisme å gjøre. Folk vet intuitet at identitet ikke er noe som kommer rekende på en fjøl. Det tar århundrer å bygge opp. Innvandrere klynger seg til sin kultur. Hvorfor skulle ikke europeere gjøre det samme?

I Frankrike er den polske rørlegger blitt et tema. I Norge er det polske snekkere. Men i tilfelle noen er blitt negativt innstilt, bør man kritisere politikerne som ikke har greid å forklare folk at prisen for et samlet Europa er større konkurranse. We can’t have it both ways. I lengden vil alle tjene på det.

Per Kristian Foss skal ha sagt at det ikke var noe å bry seg om at kommunister og rasister stemte nei. På NRK snakket man om fremedfrykt som en motiverende faktor.

Det er hele veien språket til en elite som bare kan svare med forakt på noe de ikke forstår. Jeg har til gode å lese en reportasje som får frem gut-feelingene til vanlige folk. People are fed up. Det er da tydelig nok. De føler de ikke blir tatt alvorlig.

Chiracs svar på dette opprøret er å utnevne en representant for eliten, hans nærmeste medarbeider, som aldri har stilt til valg. Det kaller man å lytte!

Den samme nedlatende holdningen finner jeg i Dagbladets omtale av dommen over Khodorkovskij. Morten Strand skriver at han forsøker å bygge seg et image som en samvittighetsfange! Han latterliggjør nærmest at Khodorkovskij tror han vil inngå i samme tradisjon som Sakharov og andre samvittighetsfanger. Strand kan ikke ha forstått noe av rettssaken, eller lemlestingen av Yukos, og hva det betyr for Russlands fremtid. Khodorkovskij har valgte en «åndelig» vei for å motstå preset. Også det ironiserer Strand over.