Kommentar

Norge bør være blant de fremste når det gjelder å følge den politiske kursen i Russland. Likevel virker det som norske politikere og forretningsfolk er grepet av en dyp uvilje mot å tenke «stygt» om Putin. Man griper ethvert halmstrø som kan bevise at han egentlig vil vel.

I talen om rikets tilstand nylig sa han skattemyndighetene ikke skulle bruke sin makt til å terrorisere (!) næringslivet med gamle skattekrav. En velvillig tolkning gikk ut på at dette var et signal om å skåne Khodorkovskij. Selskapet er allerede slaktet, og Putin kan ha råd til å vise «storsinn», som en annen tsar.

Men den mest oppsiktsvekkende uttalelsen var at han kalte oppløsningen av Sovjetunionen for den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre. Dårlig dømmekraft eller tegn på imperie-nostalgi?

I en annen tale sa Putin at vennskapspakten med Nazi-Tyskland, kjent som Molotov-Ribbentrop-pakten, ivaretok sovjetiske sikkerhetsbehov. Det er virkelig å tråkke de frie statene i Sentral-Europa på tærne. Pakten gjorde annen verdenskrig mulig. Den ga Hitler frie hender i Vest, og delte samtidig Polen og de baltiske statene i en tysk og sovjetisk del.

Slike uttalelser viser at Putins historiesyn er en forlengelse av den russisk/sovjetiske imperie-tradisjonen. Det er bare at denne tradisjonen under Stalin var ytterst blodig, innebar samarbeid med Nazi-Tyskland, og likvidering av 15.000 polske offiserer i Katyn-skogen. Putin ga nylig ordre om å stanse granskningen av denne forbrytelsen. Hans styre inntar dermed en ytterst problematisk holdning til Sovjetunionens forbrytelser mot nabolandene.

Ikke rart at de kvier seg for å stille opp under 60-års markeringen for seieren over Nazi-Tyskland. Litauen og Estland har meldt avbud. Polen og Latvia stiller med presidenter, for å motbevise europeiske bebreidelser om at de lider av russofobi. George W.Bush har til gjengjeld lovet å besøk Riga på neste Europa-tur.

Mr Putin’s planned May 9 celebrations have three 2_kommentar implications for central Europe. The first concerns historical interpretation. Official falsification of the record by Kremlin leaders is not merely an academic exercise, but is comparable to Holocaust denial for Jews. Russia’s recent closure of investigations into the 1940 Soviet massacre of 15,000 Polish prisoners of war is a vivid example of this revisionist process, which ignores the unresolved grievances of the former dominions. Despite being the legal successor to the USSR, Russia has failed to acknowledge Moscow’s role in the mass murder and deportation of millions of foreign citizens. Unlike post-Nazi Germany, no compensation has been paid for the crimes perpetrated by Stalin’s Kremlin.

Second, without a clearer break with the Soviet past, May 9 will be widely seen as legitimising Russia’s destructive policies toward its erstwhile satellites. Moscow’s forcible incorporation of central Europe into the Soviet bloc condemned the region to half a century of political repression and damaging isolation. If this tragic period is dismissed or distorted by Russian officials, it will signal continuity in Mr Putin’s designs to weaken central Europe’s sense of security and increase the region’s dependence on Russia.

The third and perhaps most significant consequence of Mr Putin’s May 9 plans is the implications for Russia’s progress toward democracy, which will be seriously impeded if the country’s national ethos and statehood are built on imperial nostalgia and denial of the ruthlessness of communist expansionism. It would also prevent Moscow from developing stable relationships with western organisations such as Nato and the European Union, with which the central Europeans are now fully engaged.

Mannen som skriver disse interessante linjene er Janusz Bugajski;
director of East European studies at the Center for Strategic and International Studies in Washington DC, is author of Cold Peace: Russia’s New Imperialism (Praeger/ CSIS)

Med tanke på norsk ønske om samarbeid i Barentshavet, er signalene fra Kreml ytterst bekymringsfulle. Debatten om sikkerhetspolitikk og olje/gass-utvinning burde hatt en selvsagt plass i det offentlige ordskiftet.

Da bråket om Kværner sto på som verst, dalte Mikhail Khodorkovskij ned som en fugl Fønix. Mannen som den gang gikk for å være en av verdens rikeste tycoons, er i dag frarøvet sitt livsverk og har sittet halvannet år i fengsel. Det er som om vi ikke forstår det politiske signalet. Som det ble sagt i programmet om Roman Abramovitsj på BBC; hvis man vil overta et selskap i Vesten og møter motstand, må man heve budet. I Russland, hvis man vil overta noe, og vil vise at man mener alvor, byr man ingenting.

Det er disse folkene Helge Lund og Eyvind Reiten vil gjøre business med.

Quentin Peel om Putin:

The concept of power – vlast in Russian – is special to the Soviet and post-Soviet world. You do not talk about the power of the state, or business, or the media. You just talk about vlast,which means the Kremlin and all its tentacles. It used to refer to the Communist party, the KGB and the military. Now Mr Putin’s associates use it to refer to themselves. And it is a concept that does not tolerate any other sources of power – such as Mr Khodorkovsky’s money. That is a huge stumbling-block on Russia’s path to democracy, and one that Mr Putin is clearly not ready to remove. He takes it for granted, as do many Russians, that there is nothing wrong in punishing a businessman for getting too political.

History is politics in Putin’s Russia