Kommentar

Hittil har ikke den høye oljeprisen slått nevneverdig ut på aktiviteten, selv om prisene nå justeres. Men slår Goldman Sachs-prognose til, vil vi få se alvorlige ringvirknigner. Investeringsbanken spår en oljepris på 80-100 dollar, og at prisen blir liggende høy i lang tid.

Det er dramatiske vurderinger. Det er et meget stramt marked, med lite å gå på. Og følsomt for negative nyheter. Varsel om streik blant oljearbeiderne i Nigeria, er nok til å så slå ut. Prisen for et fat lå igår på rundt 55 dollar.

Men det kan bli solide hopp i tiden som kommer, spår banken.

The investment bank warned of a possible «super-spike» in oil prices above 100 dollars a barrel.
«We believe oil prices have entered the early stages of a super-spike period,» said analyst Arjun Murti, who raised his price range to 50-105 dollars a barrel from 50-80 dollars.
The higher price range was foreseen to last several years because of «strength in oil demand and economic growth, especially in the United States and China,» Murti said.
London-based Societe Generale analyst Deborah White said: «We seem to be going through another wave of fund buying … not only by the hedge funds but also by the pension funds.
«Commodities are so hot right now. What has set off the wave of buying today is the Goldman Sachs report that talked about a super spike,» she added. (afp)

Rådgiver Johan P. Barlindhaugs har en interessant kronikk i Aftenposten idag om «Norsk nærvær i Barentshavet».

I midten av 90-årene deltok jeg i et prosjekt finansiert av norske myndigheter hvor en sammen med russiske og amerikanske aktører vurderte de fremtidige infrastrukturbehov i Barentshavet når olje- og gassvirksomheten startet for alvor. Amerikanske myndigheter uttalte den gang at en innen 15 år burde ha full tilgang til oljeressursene i nord for å sikre verdensfreden. Fra russiske myndigheter ble det samtidig pekt på behovet for en utskipningskapasitet på opptil 3 millioner fat pr. døgn når seilingsrestriksjonene i Bosporos og i Østersjøen fikk full effekt. Dette viser at dagens geopolitiske interesse for Barentshavet ikke er noe nytt, det er en følge av langsiktige politiske analyser.

Norge må få sin act together, sier Barlindhaug, og ramser opp alt vi har og fare med, men som ikke koordineres, ikke har noe felles mål.

Han er selv typisk sektortenkende når han ikke med ett ord nevner de politiske problemene med å engasjere seg i Barentshavet. Med Putins autoritære og statsdirigerende politikk er det betydelig risiko forbundet med et samarbeid, både økonomisk og politisk.

100 dollar scenariet vil få store ringvirkninger. Et lite eksempel: det holder militærjuntaen i Algerie ved makten. De har råd til å kjøpe de våpen de trenger. Prisen gir også Putin albuerom. Men når prisen stiger så høyt vil den også ramme de oljeproduserende landene i de andre delene av økonomien. Kravet om utbygging av Barentshavet vi øke i styrke. Det er lett å binde seg til noe som ikke lar seg reversere. Oljeindustrien er mektig.

Barlindhaug skal ha ros for å vise den strategiske betydning av Barentshavet, og behovet for mer olje: Norge må slutte å late som om vi ikke er med. Men det må skje med åpne øyne for de sikkerhetspolitiske og miljømessige risikoer.

Norsk nærvær i Barentshavet