Kommentar

Agnes Moxnes intervjuet HL-senterets leder Odd Bjørn Fure i Kulturbeitet 2. påskedag. Han var hovedgjest. Det var gjort tydelig forarbeid; man hadde snakket med kolleger osv. Fure svarer greit for seg når det gjelder Holocaust og Norge, om den undertrykte, fortrengte sannheten om norske deltakelse i deportasjonen til Auschwitz.
Fure var i Israel da Yad Vashem åpnet ny avdeling før påske. Moxnes fant da anledning til å spørre om Israel har lært av Holocaust. Det sa hun faktisk. Hun mente om Israel har lært leksen, for hvordan man behandler mennesker. Og Fure svarte: -Ikke helt. Der gjorde han knefall. Han burde/må ha visst fellen, som bare kunne ha et Willoch-svar: -Jeg ville stilt spørsmålet på en annen måte. Spørsmålet må sendes tilbake til avsender: har ikke Israel lært? hvilken himmelropende historieløshet.
Men så kom det på rekke og rad: hva med Muren, er ikke Israel en apartheid-stat? Man kunne kanskje tro at Moxness spilte djevelens advokat, men ikke når hun siterer «professor Norman Finkelstein» og hans tese om Holocaust-industrien. Her vred Fure seg unna, men hun ville ikke gi slipp og insisterte på et svar: -Bruker Israel Holocaust politisk? Fure visste hverken ut eller inn. Han vil gjerne holde seg inne med journalister, særlig i NRK, og valgte en diplomatisk løsning: Selv Holocaust kan brukes politisk.

Dette dreier seg om å avkreve forklaring, vitneforklaring, avlegging av vitnesbyrd: Han får spørsmål om han synes det er vanskelig, dette å skulle forsvare Holocaust og samtidig ta stilling til Israel. Nei, Fure synes ikke det. Han har flere ganger sagt fra. Ja, hvordan da, spør Moxnes. Jo, han har tatt opp brudd på menneskerettigheter når han er i Israel, som nå sist under Yad Vashem-åpningen.

Dette kalles mobbing. Har ikke Fure hørt om integritet? Det er alldeles latterlig at en leder for et Holocaust-senter i Norge skal ta opp den israelske regjeringens politikk. Dette er uttrykk for en moraliserende protestantisme som israelerne har opp i halsen. Europeere bør være svært forsiktig med å lære israelere om moral. Har ikke Moxnes forstått det? Hvis ikke kunne Fure sagt det med et understatement. Pågåenhet fortjener svar.

Fure burde heller gjort det klart at han ikke er diplomat, men er i Israel for å lære. Han prøvde å gjøre rede for seg ved å si at verden i for liten grad har fordømt selvmordsbomberne. Det falt nok ikke i god jord. Samtalen mistet kommunikasjonen og Moxnes henfalt til de mest luftige, intetsigende spørsmål, som: -Hva har historikerne lært oss etter 1945?

Hvis han skulle vært provoserende kunne Fure trukket inn venstresidens antipatier mot Israel, som ikke lar seg skille fra antipatier mot bestemte måter å være jøder på: dvs. de skal være selvrefsende, kosmopolittiske, og ikke inneha noen av de rettighetene vi anser for selvfølgelige, blant annet retten til å feile.

Hvordan var nazismen mulig midt blant et kulturfolk? Tja, anvendt på norske dannede venstreorienterte kan man si det samme: hvordan er det mulig at ellers kultiverte mennesker kan ha så råtne, irrasjonelle meninger? Det ville jeg kanskje servert for lytterne, og ikke bare snakket om det som skjedde.

Et lite eksempel fra nyere historie. Tysk TV minnet 40 år med tysk-israelske forbindelser, og her kom det frem noe interessant: Da Tyskland anerkjente Israel i 1965, brøt flere arabiske land de diplomatiske forbindelsen med Tyskland. Dette var før Sekdsagerskrigen. Ikke noe okkupert land. Det var avvisningsfronten i full blomst.

Noch am selben Tag, als die diplomatischen Beziehungen zwischen der Bundesrepublik und Israel am 12. Mai 1965 hergestellt wurden, erhielt die Bundesregierung eine Mitteilung aus Bagdad, in der der Irak bekannt gab, seine Beziehungen zu Bonn abzubrechen. Ägypten, Saudi-Arabien, Jordanien und Kuwait schlossen sich an. Marokko, Tunesien und Libyen zogen ihre Botschafter aus Deutschland zurück. Die arabischen Staaten drohten zudem mit der Anerkennung der DDR.

Tyskland bøyde ikke av. Kunne ikke. Men hva om de hadde gitt etter for utpressingen?

Typisk nok: Bagdad var først ute med å bryte. Allerede i ’65. Bagdad skulle sette en standard for brutalitet som stilte de andre landene i skyggen, påpeker Beirut-advokaten Chibli Mallat.

He believes that for years, Iraq stood as both a positive and malevolent symbol to others in the Middle East. Saddam Hussein’s survival following the Persian Gulf war in 1991, Mr. Mallat said, froze the status quo in the region for more than a decade. The Iraqi dictator’s prolific human rights abuses had the perverse effect of making every other unelected leader in the Middle East look tame by comparison. The result, he said, was political stasis.
«Saddam’s survival created an atmosphere where people literally got away with murder,» Mr. Mallat said. ‘His removal became a precondition for change in the region.'»

What Set Loose the Voice of the People