Kommentar

Torbjørn Røe Isaksen gjør en interessant observasjon. Han spør hvor ble det av de mennesklige skjoldene, som kom til Irak for å forsvare sivilbefolkningen under invasjonen. Hvis de ville risikere livet for sivile irakere, hvorfor var de der ikke under valget?

«Hun er en av minst 11 nordmenn som har meldt seg frivillig til å dra til Irak for å være levende skjold mot amerikanske bomber.»

«Sammen med de andre aksjonistene skal hun oppholde seg på skoler, sykehus og hjemme hos sivilbefolkningen.»

(…)

De mange hundre aktivistene som dro til Irak før USA gikk til angrep, som ville bruke sine vestlige kropper til å forsvare sykehus og skoler, men som endte opp foran Baathpartiets hovedkvarter og kraftanlegg, som ville beskytte sivilbefolkningen, men valgte å adlyde orde å beskytte militære mål i stedet; de er borte. De strømmet til for å beskytte menneskene som levde i Saddam Husseins morderiske diktatur, men forsvant som dugg for solen i det den samme sivilbefolkningen går til valg og forsøker å bygge et gryende demokrati.

Adresse for kritikken er den radikale delen av norsk «fredsbevegelse». Men den kan godt utvides. Store deler av norsk venstreside og presse viser sjelden nevneverdig interesse for hva som skjer Irak, med mindre det kan brukes til å kritisere USA.

Dagbladet – Kommentar