Flere forhold rundt drapet på en 41-årig kvinne i Bodø er foruroligende.

Igjen har en asylsøker begått et drap. Algerieren på 31 år ble utvist fra landet i mars 2003, men politiet har ikke gjort noe forsøk på å sende ham ut, selv om de har oppsøkt ham og det ble oppdaget at han oppga falsk ID. Det er 3.000 tilsvarende tilfeller av asylsøkere som bare «forsvinner». Ingen vet hvor de er.

Fredag var det dommeravhør. Den sju år gamle datteren til den drepte holdt ut i tre kvarter. Drapssiktede slapp. Han ba om ny advokat, og tolken som hadde kommet ens ærend fra Oslo, ble sendt i retur.

Man må spørre: finnes det ingen adgang til skjønn i norske justisvesen? Kan en klient kreve å få utsatt et dommeravhør fordi han vil ha en advokat som snakker arabisk. Kunne han ikke fått beskjed om at «det skal du få, men akkurat i dag bruker vi tolken som er bestilt».

Norge beskrives som et postmoderne velferdssamfunn som «har alt». Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen. Det er riktigere å si at det er et samfunn i oppbrudd, med mange store utfordringer. Det preges av materiell overflod, men skjuler et åndelig tomrom. Det er mangel på grenser og det gjør møtet med innvandringsgrupper vant til knallharde grenser konfliktfylt. Innvandrere forstår ikke at det finnes grenser selv i det tilsynelatende grenseløse rommet.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂