Kommentar

Det er tiden for enkle «sannheter» og slående sammenligninger. Er verden tryggere i dag enn for tre år siden? Bush mener ja, Kofi Annan mener nei. Lett å score poenger på for mediene. Men dette er en ligning med flere ukjente. Hva hvis USA hadde latt være å gå til krig mot al-Qaida/Taliban og Saddam Hussein? Ville verden da ha blitt et tryggere sted? Dagbladet sammenligner det å gi etter for press fra terrorister og press fra USA. Det var forståelig at Filippinenes president handlet som hun gjorde. Per Egil Hegge påpeker i en kommentar i Aftenposten at journalisters ikke skiller mellom terrorisme og motstandskamp i Irak. I samme avis bekjenner Tom Remlov (hvorfor først nå?) at han var for Irak-krigen, men at et slikt standpunkt nå er umulig. Vi får en følelse av at press fra omgivelsene er en vel så viktig årsak til Remlovs erkjennelse som at Tony Blair har begått en feilvurdering. Geir Lundestad bekrefter på sett og vis det som medie-Norge og akademia er opptatt av, og som derfor dominerer spaltene, som regel uten motforestillinger. Alle stiller Lundestad det samme spørsmålet: Blir vi kvitt Bush nå? Dette mantraet får karakter av en trylleformel. Man ledes til å tro at alternativet til Bush er en verden der terrorisme kan bekjempes med fredelige midler. Fri oss fra det onde. Det er nesten noe religiøst over denne trangen til å drømme seg bort. Virkeligheten er en annen. Det er ikke terroristene i seg selv som er faren, det er kombinasjonen med et fundamentalistisk islam, som har appell til mange muslimer. Islamsk fundamentalisme vinner terreng. Det skjer en polarisering, ikke integrering. På skandinaviske nettsteder diskuteres det åpent om det er riktig å drepe gisler, mange mener ja. Henrettelse av gisler i Irak hilses med glede. Det finnes videoer der muslimske barn leker halshugging. For enkelte skribenter på venstresiden er det mest interessant å stille spørsmålet: Hvem er farligst av Bush og islamistene? Sannheten er…