Martin Jacques heter en visiting professor ved London School of Economics i London som skriver jevnlig i Guardian. Han utmerker seg ved sin dybdeboring og forsøk på å se aktuelle temaer i et større perspektiv, som f.eks. demokratiets fremtid.

At jeg finner ham interessant har selvfølgelig noe å gjøre med at jeg føler en affinitet med hans reaksjoner, f.eks. overfor måten ordet demokrati behandles på.

Vi glemmer ofte at ord gjennomgår en forandring. Jacques minner om at vi snakker om demokrati på en helt annen måte idag enn for bare noen år siden. Under den kalde krigen sto demokrati for frihet mot kommunisme. Idag er det uløselig knyttet til markedsliberalisme.

Jeg deler hans kritiske blikk: Demokrati er ikke noe statisk. Vesten liker å tro at historien er en oppadstigende kurve, mot en stadig lysere fremtid (Stalins frase). Fordi vi opplever en materiell velstand uten sidestykke, liker vi å lulle oss inn i forestillingen om at vi er usårbare. Det er vi ikke.

Demokrati er ikke statisk. Det er heller ikke likt verden over. Det springer ut av lokale forutsetninger. Å pode inn en vestlig modell kan gi katastrofale resultater, slik tilfellet Russland viser. Men skyldes ikke det at dagens demokrati er for mye preget av markedsliberalisme?

Jacques er inne på noe vesentlig når han skriver om hvordan sosialdemokratiet fungerte som en motvekt til de markedsliberale kreftene. Det sto simpelthen for andre verdier enn bare økonomiske. La meg for egen regning legge til liberal politikk, i Norge representert ved Venstre. Det var denne opplyste varianten, forkjemperen for parlamentarisme og fri presse, som representerer gjennombruddet for det politiske demokrati.

Markedsliberalismen spiser opp demokratiet ved at penger blir alle tings målestokk. Det skjer dessuten en gigantisk overføring av verdier fra offentlig til privat sektor.

Kombinasjonen av denne økonomiske politikken, og den overstatlige karakteren til et prosjekt som EU, forvandlingen av den offentlige rom og mediene til skueplass for infotainment, politikerforakt og synkende valgdeltakelse, er alvorlige tegn på at demokratiet ikke lenger er hva det var, skriver Jacques. Det kan ha sett sine beste dager, og er på vei mot noe annet.

If it is mistaken to regard western democracy as a universal abstraction that is equally applicable across the world, it is also wrong to see it as frozen and unchanging. Indeed, there are grounds for believing that western democracy, as we have known it, is in decline. The symptoms have been well-rehearsed: the decline of parties, the fall in turnout, a growing disregard for politicians, the displacement of politics from the centre-stage of society. These trends have beenobservable more or less everywhere for at least 15 years.

….. Perhaps these developments point to a deeper problem incipient in western democracies. Far from the free market and democracy enjoying the kind of harmonious relationship beloved of western propaganda, democracy grew in fact as a constraint on the market, holding it at bay and enabling a pluralism of values and imperatives. What happens when this healthy tension becomes a dangerous imbalance, in which the market is dominant and consumerism is established as the overriding ethos of society, permeating politics just as it has invaded every other nook and cranny of society? Democracy comes under siege.

Democracy isn’t working

It is the west’s calling card, but its global applicability is now in doubt

Martin Jacques
Tuesday June 22, 2004
The Guardian