Den enstemmige FN-resolusjonen og den nye irakiske regjeringen ga en følelse av lettelse og håp: endelig fremgang. Men så strømmer de negative nyhetene på, og stemningen snur. Hvorfor skifter det så lett?

Grunnen til den resignerte holdningen kan være rekken av amerikanske feiltak. Hvor er security for de nye regjeringsmedlemmene? Da leder av Styringsrådet ble drept 17. mai, skummet en amerikansk sikkerhetsekspert over likegyldigheten som ble utvist ved å la et så ettertraktet mål vente i køen utenfor hovedporten til amerikanerne, hvor han var «sitting duck».

Nå er to høytstående tjenestemenn tatt på en uke. I dag melder BBC at folk i Bagdad var rasende på amerikanerne som sperret av etter en bilbombe. Tiden begynner å renne ut.

Det verste er inkompetansen og uansvarligheten på toppen som har latt privatiseringen gå altfor langt, fra sikkerhetsarbeid og fangevokting, til forpleining av soldater. Kontrakter er delt ut utenfor anbud, at Halliburton, Cheneys gamle selskaper, har fått mest, er utrolig.

Utredninger av hvordan man kan anvende tortur uten å bli krigsforbryter (USA har forsøkt å presse land til å unnta amerikanere fra den nye internasjonale straffedomstolen), bombing av irakiske ledere med høye sivile tap som resultat, opprettelsen av gigantbyråkratier for å fakke terrorister, uthuling av borgerrettigheter i all hemmelighet: It all adds up, som amerikanerne sier, og det ligner A mess.

Her er nok til antiamerikansk ammunisjon i årevis fremover. USA er et stort land, og en stor makt. Ting må gå galt. Men det er noe med summen av alle feil som røper alvorlige feil. Det er alvorlig at mediene kommer til å sette fokus på disse feilene, og ta oppmerksomhet og krefter vekk fra de virkelige truslene. Men en opprydning er uunngåelig.