Kommentar

Shabana Rehman holdt denne åpningstalen ved Festspillene i Bergen:

Deres Majesteter og kjære festspillgjester!

Så lenge vi mennesker har levd, har vi beveget oss fra land til land, fra verdensdel til verdensdel. Vi er bevegelse. Først med tankens frihet, og siden på våre egne føtter. Det er naturlig for oss å flytte på oss. Enten du er sigøyner i hjertet av Europa, en sjaman i Sibir, leder av et multinasjonalt selskap i New York , en mester i indisk dans fra Mumbay, eller Herman Friele som skal kjøpe formiddagsantrekk i Oslo. Bevegelse er vår natur. Men vi har også røtter. Vår fødselsarv. Vår stolthet, vår tro, våre skikker, det felleskapet vi tilhører. Røtter er viktig for oss. Våre røtter skal fortelle oss hvem vi er. Hvor våre drømmer skal lengte tilbake til. Røtter er der vi er hjemme, der våre forfedre hørte hjemme, røtter er nøkkelen til vår egenverd.

Men legger mennesket altfor sterk vekt på sine røtter, kan det
stagnere. I 1996 døde min far. Han ble bare 52 år. Hans død var ikke noe
unormalt. Men hans siste ønske var det. Han ville bli gravlagt der hans barn, neste generasjon levde, og ikke i det landet hans forfedre hadde levd i. Dette er et svært uvanlig valg for mennesker i hans innvandrergenerasjon. En stolt pakistaner, gravlagt i norsk jord. Da jeg sto og så på at hans kiste ble senket, ble jeg truffet av en sannhet jeg ikke kunne løpe fra. Det var som å bli konfrontert med en islandsk vulkan.

For ved min fars grav så jeg ingen røtter. Som et menneske som tar det
felleskapet man er dømt til å tilhøre som en selvfølge, var det som om tiden sto stille, å stå der og ikke se noen røtter.
Ved min fars grav så jeg noe annet. Jeg så en drøm om frihet. Hvem er da jeg, hvor er min tilhørighet, hvis dette var min fars siste hilsen? I forrige uke kom svaret i form av et lite mirakel… Jeg ble tante til en liten prinsesse. Da jeg for første gang så inn i øynene hennes, så jeg verken en nordmann eller pakistaner, muslim eller kristen. Jeg så et fritt menneske. Men hun var i tillegg født med ekstra store føtter. Det er bra. Hun vil få god bruk for dem. Den generasjonen skal skape en ny historie, for de representerer hjertets migrasjon.
Det er en frihetens kraft som ingen forskjeller kan stoppe, som ingen røtter kan binde. Min fars siste hilsen handlet om dette. Han levde for neste generasjon. Mens han levde klarte han aldri å si det til oss. Men hans grav sa det. Vår frihet, vår verdighet eksisterer i kraft av forfedrene våre. Men det er aldri meningen at vi skal være med de døde. Vi skal være med de levende. Og med de som ennå ikke er født.

Min far hadde en drøm om å leve i et land der han slapp unna fattigdommens helvete. Der menneskets verdighet ikke blir målt etter hvor du er født eller hvem du er født som. Folk flest tror på røtter, på forskjeller, på båser. Ved min fars grav fant jeg ingen røtter. Han var en av mange foreldre som hele sitt liv hadde kjempet for å gi sine barn et verdigere liv enn det han selv fikk muligheten til. Der sto vi foran hans grav og så at nasjonalitet, religion, etnisititet og røtter ble gravlagt i et land han verken var født i eller følte seg hjemme i – men som allikevel ble et sterkt symbol for oss, hans etterkommere. Ved min fars grav så jeg ingen røtter. Jeg så bare en drøm om hjertets utvandring og frihetens innvandring. Jeg så bare frihetens drøm, og prisen han betalte for den. Hjertets migrasjon er frihetens drøm. Det er min hilsen til dere.

Men migrasjon i hjertet skjer ikke uten konflikter, det skjer ikke uten oppgjør, det skjer ikke uten kamp, uten dans, uten skrik, uten sang, drama, farger og lidenskap. Det skjer ikke uten FESTSPILL.

Derfor skal vi synge, vi skal danse, vi skal spille, vi skal leve. Vi
skal drømme. Det er dette drømmene våre er verdt. De kan ikke måles med noe annet enn frihetens pris. Nyt hvert sekund av det og gi det videre. Gratulerer med åpningen av festspillene – gratulerer med åpningen av livet!

(publisert av Brita)