Kommentar

President George Bush nøler ikke. Uttalelsene hans idag om bosettinger og right of return markerer et skille i USAs politikk overfor Israel/palestinerne.

I møte med journalistene gjorde Bush det han kan best: holde seg til prinsippene, love å være trofast, lojal. Han kaller seg selv en gut-politician. Det går ikke ned så bra i forhold til utdannede journalister som vil dissekere og kritisere. Det er deres metier. Bush oppfatter at hans metier er å være på parti med historien, og oppfylle Guds bud: mennesket er født til frihet. Det blir en vinkel som journalister rynker på nesen av. De føler seg utilpass. Hvordan diskutere med overbevisninger?

Det var den samme Bush som idag sto sammen med Sharon og støttet planen for tilbaketrekning fra Gaza. Bush sa Israel vil kunne beholde noen av bosetningene, og palestinske flyktninger bør heller sikte seg inn mot å slå seg ned i en palestinsk stat, og ikke Israel.

Det siste punktet var blant de utslagsgivende for Arafat da han avslo Clinton/Baraks plan på Camp David. I mellomtiden har mye skjedd. Det var det Bush viste til:

«Realities on the ground and in the region have changed greatly,» Mr. Bush said.

Palestinerne fråder av bitterhet og raseri. Problemet er at deres venner i Vesten aldri har fortalt dem at intifadaen kan bli en rekyl. Den har de nå fått i ansiktet. Sharon velger å ta initiativet. Sikkerhetsgjerdet har fått mye kritikk, men hva hvis det virker? Antall terrorhandlinger har allerede falt drastisk i forhold til foregående år.

Noen vil fremstille det som amerikansk risiko-politikk, som vil øke raseriet i den arabiske verden. Er det nå så sikkert? Eksisterer «den arabiske verden» kanskje bare i hodene på visse intellektuelle og eksperter i Vesten, som trenger den? Bush har rett: mye har skjedd, hvordan det slår ut er umulig å si, men heller ikke Midtøsten er hva den var.

Bush Also Appears to Side With Israel on ‘Right of Return’