Kommentar

En svensk journalist, Staffan Thorsell, har tatt buss 167 i Jerusalem og beskriver turen med Eli, som har kjørt for busselskapet Egged i 20 år. Hvordan bevarer du forstanden når du hver dag stirrer døden i øyet?

Det er en tur Lars Sigurd Sunnanå meg bekjent aldri tok. NRKs Sidsel Wold gjorde det, og hun ga en god beskrivelse av paranoiaen som griper deg når hver eneste påstigende passasjer oppleves som en trussel. Men hun kom i skade for å falle for bruken av ordet rasistisk. Hun sa hun hele tiden måtte ta seg selv i ikke å bli rasistisk, som om det har noe med rasisme å gjøre at man ser en potensiell selvmordsbomber i hver palestiner. Det har vel snarere noe med dødens realitet å gjøre. Og eksistensen av selvmordsbombere er et politisk/religiøst spørsmål, ikke et rasistisk. Jeg begriper ikke hvor denne skamfølelsen kommer fra, denne flagellantrefleksen som virker selvdestruktiv. Hvordan skal man kunne overleve i dagens verden? Man kan ikke ta andres lidelse på seg på denne selvutslettende måten.

Men det avholdt ikke Wolds ektemann, polarforfatteren Ragnar Kvam fra å mikse et besøk til Yad Vashem med byggingen av sikkerhetsgjerdet på en usmakelig måte.

Buss-reportasjen er a good read. Det er hva people in this world must put up with. Det er et forhold ved dagens israelere som er admireable: Bare noen timer etter en selvmordsaksjon er alle spor slettet. Det er life-affirmative: de skal ikke knekke oss. Livet skal gå videre.

Odd Karsten Tveit har ennå sjansen til å lage en reportasje.

Next stop ‘bomb triangle’

Staffan Thorsell takes a ride on Jerusalem’s bus no 167, whose pistol-toting driver, Eli, is determined not to let fear force him from his job