Hvilken versjon av historien om forløpet til Irak-krig II skal bli den aksepterte? Det er det kampen står om.

Krigsmotstanderne ble tilføyd et alvorlig nederlag i London idag. Lord Hutton avviser at det var foul play: at september-rapporten ble spritet opp, og at regjeringen puttet inn informasjon mot bedre vitende.

Det har vært gjengangeren fra mediene i lang tid. De kommer heller ikke til å gi seg med det. Det blir som da Bagdad falt. De er fortumlet og omtåket en liten stund, og så kommer de tilbake for fullt. Selv en sindig mann som Per Edgar Kokkvold snakket idag om at rapporten ikke frikjenner regjeringen for å ha ledet folket inn i en krig det ikke ville ha. Nei, det var ikke dens mandat, men premissene i Hutton-rapporten er at dette ikke skjedde ved «duplicity», løgn og bedrag, selv om det begrenser seg til 45-minutters påstanden.

Beviset for krigsmotstanderne er selvfølgelig at det ikke er funnet noen WMD, og at snart alle innrømmer at det neppe heller vil bli gjort det.

Det er selve trumfkortet. Men stemmer det? Det er jo en retroaktiv beviskjede. Man kan ikke bevise noe som skjedde tidligere med noe som skjedde senere.

I de mest hardkokte hoder er fraværet av masseødeleggelsesvåpen et bevis for at regjeringene i London og Washington løy. Det er en type slutninger som vi på venstresiden har vært flinke til å praktisere i mange år, uten å rødme.

Det finnes mer moderate versjoner, som at regjeringene bare brakte til torgs det de selv ville høre. At de rett og slett bedro seg selv like mye som folkene.

At det er en stor diskrepans mellom hva som ble sagt før krigen og det som nå er funnet, er udiskutabelt. Hva kan det komme av?

I så henseende er forklaringen David Kay ga forsvarskomiteen i Senatet i dag av stor interesse.

Kay sa de tok feil alle sammen. Men det skyldtes ikke bevisst seleksjon, men «faulty intelligence», dårlig etterrening.

Ex-Inspector Calls for Inquiry on Prewar Intelligence

«I had innumerable analysts who came to me in apology that the world that we were finding was not the world that they had thought existed and that they had estimated,» he said. «And never, not in a single case, was the explanation, `I was pressured to do this.’ «

Problemet, ifølge Kay, var at USA var blitt for avhengig av informasjon fra FNs våpeninspektører. Når de ble kastet ut i 1998, sto USA bare igjen med teknisk etterretning, Sigint, og satellittbilder. Det forklarer at man kom til slike feilantakelser.

I helgen forklarte Kay at Saddams regime degenererte på slutten av 90-tallet. Vitenskapsmenn kunne presentere programmer og få store summer utbetalt uten at de ble virkeliggjort. Saddam forsøkte å gjenreise atomvåpenprogrammet i 2000/2001, men det ble ikke til noe, ifølge Kay.

Han vil at det nedsettes en uavhengig kommisjon som kan analysere prosessen og se hvordan man kan forhindre en gjentakelse.

På slutten har Kay et artig poeng: Det finnes to eksempler der vestlig etterretning og FN tok feil den andre veien; altså ikke var klar over hvor langt fremskredne atomprogrammene var. Han sikter til Iran og Libya. I begge tilfeller var landene kommet mye lenger med å utvikle atomvåpen enn det man var klar over.

Iraq was not the first grave American miscalculation of a rogue nation’s weapons capabilities, Dr. Kay said, and pointed to recent disclosures by Iran and Libya that revealed larger weapons programs than were previously known.

«There’s a long record here of being wrong,» he said

Det er et vektig argument mot de som har en endimensjonale oppfatning av samtiden: at hendelser styres etter en viljesdynamikk, når det snarere er et uendelig samspill som er umulig fullt ut å rekonstruere.