Tilfellet vil at jeg har en del å gjøre med folk fra Polen og Latvia. I bakhodet summer lesning av Milosz og Kapuscinski: I åpningen av Imperiet skriver Kapuscinski noen fine betraktninger om betydningen av grenser: Polen var/er en entitet. Bortenfor begynte et grenseområde, et geografisk interregnum, før man var inne i det russiske riket. De hadde et eget ord for det. Anne Appelbaum skriver om det samme. Kan vi forestille oss hva folk følte når de besteg togene for å bli sendt til Sibir? Man må kjenne noe av den russiske ufølsomheten og menneskets ubetydelighet. Ilja Repin var et stort menneske og en stor kunstner. I Berlin går for tiden en stor utstilling over hans liv og virke. Bildene av båtsleperne på Volga, den narodniki-dømte sønnen som kommer hjem fra fangenskap. Repin kom senere til å distansere seg fra de revolusjonære. Han var for gammel og stor til at bolsjevikene turde og røre ham, dessuten hadde han slått seg ned i Finland.
Hvor jeg vil med dette? Alle denne historien, all lidelsen. Det er som om den ikke har gått inn, eller som den befinner seg i forskjellige deler av hjernen, uten kommunikasjon. Det er mentalhistorisk et interessant fenomen. Aldri har vi visst mer om fortiden, og likevel reagerer vi på den nye terrorismen som om vi intet har forstått.

Jeg ser og hører på menneskene i Istanbul, at de som blir utsatt for denne opplevelsen forstår noe med hele kroppen: at noen ønsket livet av dem, ødelegge byen, drepe deres barn, ødelegge livet deres. Det er en opplevelse av total rasering.
Av de tyrkiske avisenes forsider kan man avlese noen av reaksjonene: Al-Mordere (istedet for Al-Qaida). Store fete bokstaver for å vise avsky og raseri.

Skal vi våge å si at de nordiske sosialdemokratier har kapslet seg inn i en slags sedativ, polstret tilværelse. Sveriges reaksjon på Palme og Anna Lindh. Nordmenns reaksjon på terroren.

Igår kveld hadde jeg følelsen av at den siste utviklingen ville gjøre anti-USA fløyen betenkte. At de kanskje ville begynne å tvile på versjonen om at Bush er verdens farligste person. Men på morgenen idag er det tilbake i det gamle sporet.

Ingolf Håkon Teigene har begynt å ha utenrikssendingen 7.15 av en eller annen grunn. Han legger ordene i munnen på Løchstøer: -Så det er altså slik at USAs krig mot terror skaper mer terror? Det ble litt drøyt, men Løchstøer er enig i at EU har en mye mer diplomatisk approach. (kanskje amerikanerne trenger en lærepenge?). Hun får fram at både Chirac og Schröder i sine reaksjoner igår tok forbehold om årsakene til terror. Vi snakker ikke lenger om uenighet, vi snakker om manifeste kløfter, om helt nye posisjoner med uante konsekvenser. Forstår tyskerne det, forstår franskmennene?

Egentlig skulle dette passe nordmennene ypperlig. De politiske korrekte er jo helt på linje med Paris/Berlin i synet på USA og Storbritannia. Man har nå frenetisk prøvd å få det til at det bare er Blair som er for USA, selv om meningsmålingene er langt mer nyanserte. Et flertall briter ønsket Bush velkommen. Med erfaringene fra Nord-Irland, nærmere bestemt når de forplantet seg til London og England, vil jeg tro at britene nå forstår what it takes. Som Ignatieff skrev: Storbritannia er en krigernasjon. De er historisk ypperlige soldater.

Det har noe med referanseramme å gjøre. En hellig mann, Mahdi Muhammad Ahmad erklærte jihad mot «tyrkere», et annet ord for egypterne, i 1882. En pensjonert indisk offiser, Hicks Pasha ble slått av opprørne ved Shaikhan. 8.000 mann ble drept! Britene kunne ikke la dette passere og sendte Kina-Gordon, mannen som slo ned bokseropprøret, (fremstilt av Charlton Heston på lerretet). Gordon hadde fått beskjed om å evakuere garnisonen, men ville heller knuse opprørerne. Det endte med at han døde på trappen til guvernørboligen. Bildet av Gordon som dør i kamp ble et ikon i Victoria-tiden, og hang i de tusen hjem. Britene ventet 13 år før general Kitchener (en av dem som skulle beordre slakteriet i 1. verdenskrig) ble stilt i spissen for en straffeekspedisjon. Da var Mahdi død. Arvtakeren, Khailifa, ble grundig slått ved Omdorman. Mahdis gravmæle ble rasert, og alle etterkommere, bortsett fra en, ble drept! En sønn som ble født etter hans død ble forbindelsesleddet mellom den antikoloniale bevegelsen på 1800-tallet og dagens politiske islam. For sønnens svigersønn var ingen ringere enn Hasan al-Turabi, leder for det islamittiske Sudan, og støttespiller for Osama bin Laden, Sjakalen Carlos og andre terrorister. Slike spenner denne kampen over 120 år! Det gir også en helt annen bakgrunn til britenes engasjement i dagens Irak, hvor de jo var i krig også på 20-tallet.