Michael Ignatieff er i en klasse for seg. Akkurat nå: hvor norske medier koker over av eder og galle over Bush, er det betimelig å lese foredraget han holdt i oktober på Cheltenham Literary Festival i England: Michael Ignatieff: Why Blair was Right

Det er en analyse av hva som skal til for å utrette noe godt i verden: Verden handler om makt. Den eneste som har makt til virkelig å utrette noe er USA. Hvis Storbritannia ønsker å utrette noe, er det som partner med USA. Men etter 1989 er det blitt avstand mellom Europa og USA. Betød dette at Storbritannia måtte velge? Hva ville Storbritannia få igjen for å velge USA, for USA er sterk nok til å gå alene. Ignatieff analyserer forholdet mellom de to land i et lengre perspektiv. Overraskende sier han at Europa er splittet diplomatisk som aldri før. Det faller sammen med hva jeg hører på TV: At man i Brüssel, les Paris og Berlin, begynner å frykte hva slags medlem Polen vil bli, som en forlenget arm for USA. Grunnen er at Polen nekter å oppgi Nice-traktaten med sine stemmerettsbestemmelser. I grunnlovsforslaget vil man ha flertallsbestemmelser, og hvis man har 60 prosent av EUs innbyggere bak et vedtak, går det gjennom. Det sier seg at det vil favorisere de store. Etter Nice har Polen bare to stemmer mindre enn Tyskland. Samtidig hører jeg at portugisiske politisoldater er på plass i Irak. Det er altså et delt Europa i synet på Irak. Noen er villig til å ofre blod.

Et annet viktig moment: Ignatieff sier at det er Washington og London som har vært drivkraften i den moderne verden. Når Al-Qaida angriper New York er dette samtidig et angrep på GB. Det ville Churchill umiddelbart forstått. De som tror noe annet i Storbritannia er på ville veier, sier Ignatieff.

Highly recommended artikkel, som jeg bare i liften grad kan gjøre fortjenstfullt rede for. Les selv!

Ignatieff was born in Canada. He lived in Britain for many years, and now, at Harvard, writes and teaches as Carr Professor of Human Rights at the Kennedy School of Government.