Yes, we are truly at war. De fire bombene som har gått av i Istanbul gir gjenlyd over hele den vestlige verden. De fleste av oss blir skremt. Instinktivt føler vi fare.

Mediene prøver å forklare det som skjer. Men måten de gjør det på viser at det like mye er til innvortes bruk. Journalister har oppkastet seg selv til paver som fortolker virkeligheten ex cathedra. De vil gjerne fortsette å hamre løs på Bush/Blair. Det er som Medhaug-saken i megaformat. Jaktinstinktet får fritt utløp, for saken er jo god! De to er krigshissere og manipulatører. Når den negative veien først er staket ut finnnes det ikke grenser.

At det ble revet en statue av Bush idag i London, i en rekapitulasjon av det som skjedde i Bagdad 9. april, sier mye om den mentale habitus til antikrigsbevegelsen. Bush skulle altså være en parallell til Saddam! Slik er retorikken blitt. Amerikanske soldater styrtet en diktator, demonstrantene ønsker å styrte en demokratisk valgt president.

Thomas L. Friedman har noen smakbiter fra dagens britiske aviser.

Then I pick up The Independent to read in the taxi and I see that London’s left-wing mayor, Ken Livingstone, has denounced President Bush as «the greatest threat to life on this planet that we’ve most probably ever seen.» Then I check out The Guardian, which carried open letters to the president, one of which is from the famous playwright Harold Pinter, who says: «Dear President Bush, I’m sure you’ll be having a nice little tea party with your fellow war criminal, Tony Blair. Please wash the cucumber sandwiches down with a glass of blood.»

Journalister smykker seg med sin uavhengighet for bedre å kunne befeste sin makt. De søker tilflukt i tilskuerrollen. Men den kommer til å sprekke under vekten av Al-Qaida. Når Lisbeth Skei spør: Men hvorfor Istanbul? er det like mye fordi hun/Dagsrevyen ikke liker utviklingen. Det passer ikke med manus. Infantiliteten lenge leve. Dette er faktisk et spørsmål som har gått igjen på NRK-radio i hele dag: Hvorfor skjer dette nå? har de spurt Odd Karsten Tveit, igjen og igjen. Akkurat som små barn spør foreldrene.

Manus sier at det skulle gått av noen bomber i London, som hadde skremt britene nok til at de kvittet seg med Blair. Men lyden fra Istanbul har en annen klang. De er et ekko av Dommedag.