Kommentar

Vrøvl uten like fra Håvard Rem
Det står dårlig til med det intellektuelle nivået i Norge for tiden. Noe av det verste jeg har lest er intervjuet med Håvard Rem i Dag og Tid.
Det er det rene vrøvl. Selv Walid al-Kubaisi går det etter hvert rundt for, og han må stadig spørre: Men dette kan du vel ikke mene?!

Det begynte med at jeg hørte han bli intervjuet av Erling Lægreid i Søndagsposten i anledning lyrikksamlingen 100 dikt om krig. Da fordømte han norske lyrikere som Reiss-Andersen, Vesaas for ikke å ha skrevet om jødeforfølgelsene. De var utdaterte. Han hadde også med noen nazidikt, og de brukte de samme bilder: land og folk. Det var vanskelig å se forskjell. De tok ikke hensyn til det flerkulturelle den gang, og var derfor helt ubrukelige i vår virkelighet. Jeg hadde vanskelig for å ta dette sprøytet alvorlig, men i Dag og Tid er dette utbrodert til et langt resonnement.

Her innfører Rem også begrepet semittisme. Vesten er antisemittisk. Det ytret seg som jødehat i 30-årene og som araberhat i våre dager. Det er egentlig ingen forskjell. Jøssinger og nazister: de var like gode, for de brydde seg ikke om jøder noen av dem. I dag snakker vi stadig høyere om å plassere dem (semittene) i interneringsleire. For vår eneste gud er Mammon. Noen smakebiter:

Slik Europa på 1930-talet hadde eit semittisk «problem», har også Europa i dag eit semittisk «problem». Med denne omgrepsbruken får Holocaust ny aktualitet og overføringsverdi til vår tid.

– Kan ikkje semittar i dag kjenna seg trygge i Europa? Samanliknar du Europas semittiske problem i dag med jødane sin situasjon før Holocaust?

– Som antologiredaktør konstaterer eg at til og med våre politisk korrekte diktarar ignorerte alt frå krystallnatta og dei norske deportasjonane til Quislings gjeninnføring av jødeparagrafen og Auschwitz. I valkampen i år har det vorte akseptert å snakka om «interneringsleirar». Det tek til å likna antihumanisme.

– Det høyrest ut som om du gjev Holocaust ein ny dimensjon. Elie Wiesel, til dømes, skil mellom jødeforfølging og framandhat. Han gjev jødeforfølging eit metafysisk konsept: At folk hatar jødane fordi dei er jødar, medan framandfrykt har andre grunnar. Køyrer du ei anna line enn Elie Wiesel?

– Ja. Ved å sjå Holocaust i ein vestleg-semittisk kontekst, vert jødehatet ikkje metafysisk og unikt, men allment. Skal vi handtera dagens semittar slik vi handterte semittar på 1930- og 40-talet? Hugs at radikale, nazistiske ideologar, frå 30-talet til dagens neonazistar, ikkje har nøgd seg med å vilja utrydda semittiske menneske, men også semittisk mentalitet frå Europa. Ikkje berre jødar eller arabarar, men også kristendomen eller islam som semittiske impulsar. Knut Hamsun kjem inn på dette i eitt av dikta sine. Han spør norske prestar kva dei har imot Muhammed? Jesus var jo også semitt, legg Hamsun ironisk til. På ein måte er denne ideologiske anti-semittismen meir ryddig enn Fallaci, Le Pen og Carl I. Hagen si samanblanding av vestlege og kristne verdiar, der dei gjev vestleg kultur æra for det kristne etos.

Kva grunnlag har du for å setja Hagen i same båt som Fallaci og Le Pen? Går du ikkje for langt?

– Dei snakkar alle varmt og antisemittisk om våre «vestlege, kristne grunnverdiar» og dei vender kristendommen opp mot opphavet sitt i Midtausten.

Det er et kjent revisjonistisk argument å innvende mot begrepet antisemittisme at også arabere er semitter, ikke bare jøder. Rem greier å ta dette enda et steg, ved å si at Europas avstand til araberne er utslag av samme antisemittisme. Da forlater man enhver kontakt med virkeligheten. Det er en tilgrising av distinksjoner som gjør enhver samtale umulig.

Det er dermed ikke så rart at Rem ender opp med å si at det ikke er så stor forskjell på Churchill og Hitler, poetene i Tyskland og Norge.

– Kan du samanlikna det demokratiske England med det nazistiske Tyskland? Churchill med Hitler?

– Den største skilnaden på Tyskland og England var Holocaust, men det var ikkje på grunn av jødeforfølgingane poetar tok avstand frå Tyskland, for antisemittismen skreiv dei ikkje om. Når ord som «Hitler» og «nazisme» i dag lyder lagnadstungt, skuldast det ikkje okkupasjonen av Noreg eller bombinga av London, men den etniske utreinskinga som norske poetar valde å oversjå. I vår forstand var motstandspoetane altså korkje anti-nazistar eller humanistar.

Dette høres jo superhumanistisk ut. Men smak litt på den siste setningen: I vår forstand var motstandspoetane altså korkje anti-nazistar eller humanistar.

Dette er dyptloddende får man si. Svært dekkende for en Nordahl Grieg eller Halldis Moren Vesaas! En ting er at det er noe ubehjelpelig anakronistisk over tankegangen, men det ligger også noe styggere på lur. Hva er det som skjer oppe i hodene på folk?

hele intervjuet: Dag og Tid nr. 37, laurdag 13. september 2003

Poesi:
Antihumanismen i den norske poesien

– Under krigen skreiv motstandspoetane dikt om 17. mai, Kongen, finlandskrigen og shetlandsbåten, men ingenting om deportasjonsskipet D/S Donau, krystallnatta og jødeparagrafen, seier Håvard Rem, som er redaktør for ei ny bok med krigslyrikk.
– Motstandsdikta er like nasjonale og utdaterte som nazidikta. Difor står dei side om side i boka mi, seier Rem.