Jødisk tragedie med bismak

Kulturbeitet hadde et interessant innslag om en dokumentarfilm som hadde premiere i Haugesund i går. En fullpakket sal av lokale innbyggere kom for å se filmen om M Rabinovitsj, den innvandrede jøden fra Polen som slo seg opp til å bli en entreprenør innen konfeksjon, men som aldri ble invitert hjem til noen, uansett hvor mange arbeidsplasser han skaffet.

Dette hørtes umiddelbart interessant ut, og føyer seg inn i en internasjonal trend hvor det lages dokumentarer om enkeltskjebner til jøder under krigen.

Rabinovitsj kom til Norge i 1911. Da krigen kom hadde han bygget et konfeksjonsselskap som hadde vokst utover Norges grenser. En imponerende prestasjon. En lokal innbygger blir spurt hvordan det kunne ha seg at han aldri ble invitert hjem til noen, og svarer at det kan ha noe med det vi kaller rase eller rasisme å gjøre.

Men så plumper intervjueren ut i det. Hun får seg til å si at mange haugesundere oppfattet Rabinovitsj som grådig og bare opptatt av bedriften. Det var derfor han nektet å flykte og ble værende til tyskerne tok ham. Samtidig nevner hun at han hadde propagandert iherdig mot nazismen. Jeg reagerte på den ureflekterte bruken av ordet grådig. Ville man sagt det samme om en norsk entreprenør som var redd for bedriften sin? Jeg fikk en fornemmelse av at dette egentlig var intervjuerens uformuende oppfatning.

Noe av den samme ureflekterte holdning kom til uttrykk da en av filmskaperne ble intervjuet. De skjønte det var en god story, men uti samtalen fikk man inntrykk av at deres forståelse stoppet der. Da han ble spurt om hva han ventet at publikum skulle sitte igjen med, svarte han: En times god underholdning.

En haugesunder hadde sagt at filmen hadde rørt ved byens dårlige samvittighet, men da filmskaperen hadde spurt hva han mente med det, hadde han ikke noe svar. Det hadde øyensynlig heller ikke NRKs reporter.