Hvorfor er Bjørnson glemt?

Under Bjørnson-festivalen hører det med at man forsøker å skape fornyet blest om BB og bevise hans storhet. Blant dem Henning Mankell. Tilfeldighetene ville at jeg i helgen kom over en bok av Kristan Elster d.y. : Fra Tid til Anden, med undertittelen: Bøker og Digtere. fra 1920. En av hovedpersonene er Magdalena Thoresen. Det som fanget mine øyne var hennes karakteristikk av BB. De to var kjærester.

At Magdalena Thoresen elsket Bjørnson er ikke tvilsomt, hun bekjender det åpent i sine breve og røber det indirekte i mange skinssyke utbrudd. Hun elsket ham til sin siste stund, men hun var saare langt fra at være blind for ham. «Aldrig», skriver hun flere aar senere, «har jeg lidt ved at se nogen ødelegge seg og fortape seg i forfengelighet som overfor ham. Han vil beundres, likegyldig av hvem, han vil løftes opp, og kan det ikke blive på den rene bølge, så bliver det på den snavsede. Sligt hader jeg. I lengden kunne vi ikke følges. Han er i alle ting en tilfeldighetenes mann; jeg lader alltid min vilje styre meg. Han vil opphisse gjennom agitasjon; men når han selv skal ta følgene, flykter han, for han er i virkeligheten feig. I har jeg sett det ledeste sammenblandet med noe av det største og første, jeg har truffet hos noget menneske. I Christiania var han ofte raa, ja hun hundsede meg, men alligevel holdt jeg ud med ham i fire aar».Dette er jo en fryktelig dom, fremsatt av en kvinne, og forklarer kanskje et stykke på vei hvorfor BB er glemt (og Ibsen lever). Sterke kvinner med skarpe blikk skal man høre på. Vi likte særlig observasjonen om behovet for å bli løftet på en bølge, og hvis ikke den rene, så gjerne den snavsede.

Deler av karakteristikken passer dessverre på en del maskuline eksemplarer, både innen kulturliv og akademia. Thoresen sier at hun kunne trengt hans støtte, men istedet for Inspirasjonens velsignelse og dens rige Brød, blir hun avspist med «Overseenhedens Magre Smuler».

Det er en kraft i hennes språk som mangler i dagens blodfattige kulegransking av virkeligheten. Thorsen ser både styrken og svakheten ved BB:

«Ja, Bjørnson er ikke noen edel mann, det kan jeg i sannhet ha lov at sige.; men hvor han arbeider for en sak har han en innsats å give både i begavelse og personlighet.»

Miskjente kvinner skal man høre på. Professor emeritus Kåre Tønnesson har nylig skrevet en biografi om Mme de Stäel. Dette var kvinner av overklassen og likevel ble de ansett for å være annenrangs i forhold til menn. De kunne simpelthen ikke gjøre det menn gjorde, konstitusjonelt, og da snakker vi om det åndelige området. Ikke krig. Det liberale samfunns seire er ikke tomme frukter. De har kostet.