Fra Angelico (ca. 1395–1455), «Noli me tangere» (1438), Museo Nazionale di San Marco, Firenze. Foto: Web Gallery of Art / Wikimedia Commons.

Det er fullbrakt, sa Jesus da han utåndet på korset, Langfredag for snart 2000 år siden.

Den første dag i uken stod han opp fra de døde.

Maria Magdalena ble stående og gråte like utenfor graven. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven, og fikk se to engler i skinnende hvite klær som satt der Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» sa de. Hun svarte: «De har tatt min herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var ham. «Hvorfor gråter du, kvinne?» sier Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sier til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si til meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far, og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte dem hva han hadde sagt til henne.

(Johannes’ evangelium kap. 20, vers 11-18)

Uten en oppstått Kristus er kristendommen ingenting. Uten oppstandelsen er den kun en lære om etikk, ikke mer enn det, og kritikere som sier at vi ikke kan ta noe som står i en nesten 2000 år gammel bok på alvor, eller tro på en Gud som krever et menneskeoffer, vil ha rett.

Men første påskedag viser oss hva som er i sentrum: en Gud som ble et sant menneske for å seire over døden, en død som hadde forhindret oss i å ha en evig relasjon med ham selv. En Gud som elsket menneske med en kjærlighet vi knapt kan forstå. En Gud som ble vår bror og som forente oss med sin far, en personlig Gud som gjorde det han kunne for å redde en fortapt menneskeslekt. Det var et budskap som revolusjonerte verden og hele vår virkelighetsforståelse ble endret.

Jesus Kristus har ett budskap til oss, og det er at vi alle er uendelig elsket av skaperen. I motsetning til naturalismens tomhet, sier Jesus Kristus at alt det skapte er blitt til ved Ham med én eneste hensikt; at vi alle skal leve sammen med Gud. Det er altså to diametrale motsetninger som står overfor hverandre: Enten så er vi ingenting, eller så er vi alt.

Spørsmålet vi svært sjelden diskuterer, er hva vi skal gjøre dersom vi sier farvel til påskens budskap. For strengt tatt kan et menneske bare se seg selv i lys av disse to alternativene: Enten er vi et tilfeldig støvkorn i universets tomme univers, eller så har vi en uendelig verdi fordi en hellig vilje står bak det hele.

Det Jesus Kristus gjorde på korset kan sammenlignes med en mann som frir til en kvinne. I et slikt øyeblikk blottstiller mannen sitt innerste, han er fullstendig forsvarsløs, og hva framtiden vil bringe er utenfor hans kontroll. Han kan ikke tvinge kvinnen til å si ja. Heller ikke dyre gaver er tjenlig. Tvang vil nemlig ødelegge hele prosjektet, og gaver kan gi feil motiver. Det er kvinnens frie ja han søker, han vil at hun skal elske ham, ikke alt han eier.

På samme måte søker Gud menneskets ja. Det var universets skaper som hang der på korset, som lot seg hundse av dem han kom for å frelse. Du kan avvise hans ønske om vennskap, men du kan ikke avvise det radikale bruddet som fant sted i menneskets historie. Vi kunne se på oss selv med et nytt blikk. Skaperen selv led døden for oss, det var han som elsket oss først, og ingen mer enn andre.

Det hadde ikke vært noen sak for ham å overbevise oss om hans eksistens (noe han en også en dag skal gjøre), men det er ikke en slik relasjon han ønsker. Han ønsker en kjærlighetsrelasjon som overgår alt det historien har å by på. Men for at det skal være mulig, måtte han ofre seg selv. Det var ikke slik at Gud krevde et menneskeoffer. Før jorden ble til visste han at han måtte ofre seg selv for å muliggjøre den relasjonen han ønsket. Han forutså fallet, i sin kjærlighet måtte han gi mennesket frihet til å falle, men også en mulighet til fritt å erkjenne sitt behov for frelse og velge ham. Han kjenner skapningens natur, han vet vi er svake, men allikevel elsker han oss mer enn noe annet.

Påskens budskap er derfor like aktuelt i dag som for 2000 år siden. Å avvise Jesus Kristus innebærer å si nei til den eneste som gir oss verdighet, det er å si at vår kulturs grunnvoll ikke lenger er nødvendig. Politisk korrekte mennesker har begynt å kalle vår tidsregning for «før» og «etter» vår tidsregning. De ønsker ikke å forholde seg til Kristus, men forstår ikke at uansett er det nettopp han som er utgangspunktet for vår tidsregning.

Menneskers gode intensjoner vil fortsatt eksistere, selv om naturalismen blir vår «sannhet», men uten en åndelig åpenbaring og forankring, er troen på menneskeverdet en illusjon, som jakten etter vind.

Påsken er historien om en kjærlighet som aldri tar slutt, som fører det forgjengelige sammen med det evige og reiser det ødelagte opp til det hellige.

Og den ene forbryteren som hang på korset ved siden av ham, sa da til Jesus: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»

God påske!

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Les også

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.