What I find repellent is the sense that things are fusing into one conflict: Iraq, the war on terror, Sharon, konflikten mellom Vesten og islam, den internasjonale straffedomstolen, WTO, menneskerettigheter.

De som lager dette til en stor konflikt er de antivestlige kreftene utenfra og liberale stemmer innad, som tegner et stadig dystrere bilde av det de mener er det nye USA.

Igjen er det et sitat fra Bernard Lewis som inspirerer: Han finner intet belegg for terror-islam i de klassiske tekstene:

At no point do the basic texts of Islam enjoin terrorism and murder. At no point – as far as I am aware – do they even consider the random slaughter of uninvolved bystanders.
Det har vært en viktig for venstreliberale å få frem at terroren har en årsak, at den skyldes årelang undertrykkelse, ydmykelse, og kulturell imperialisme. De svake slår tilbake, og noen sier «endelig», høyt eller inni seg.

Så sier Lewis at det finnes intet belegg for terror-islam i klassisk islam. Det står for meg som en viktig opplysning. Ved å bend over backwards for å forstå terroristene står de venstreliberale i fare for å kompromittere islam, og styrke forestillingen om at det er noe galt med den fra roten av.

Islam var som kjent i høyeste grad imperialistisk. Da nedturen begynte og rollene ble byttet om, fulgte begrepene med, men av en eller annen grunn er ikke tolerante liberale i stand til å se hele sammenhengen. Lewis formulerer dette med en ironisk snert: Han snakker om da Europa slo tilbake det ottomanske riket.

By this time the jihad had become almost entirely defensive – resisting the Reconquest in Spain and Russia, resisting the movements for national self-liberation by the Christian subjetcs of the Ottoman Empire, and finally, as Muslims see it, defending the very heartlands of Islam against infidel attack. This phase has become known as imperialism.
Det er beklagelig sier Lewis, Islam har ført med seg mye godt og gitt gode perioder, men nå må Vesten leve med the dark side of islam. Islam gjennomgår en av sine vanskelige perioder.

Det er da fantastisk at det norske og andre intellektuelle er opptatt av er å fortelle verden og opinionen at USA har slått inn på en vei som bare kan sammenlignes med Nazi-Tyskland. John Pilger så ingen annen parallell da han var i Oslo, uten å bli motsagt. Dagbladets Halvor Elvik og Terje Mosnes mener politikken er «utrydd hver eneste jævel», altså Kurtz fra Mørkets hjerte. Og se om ikke også Bernt Hagtvet holder begravelse over USA, og forhåndsvarsler at den rå politikken kommer til å brutalisere også motstandernes respons. Altså: hvis det kommer en kjemisk eller radioaktivt angrep er det USA selv som kan ha bidratt til det. Ett enkelt spørsmål: hvordan er det mulig å brutalisere folkene bak 11/9 is beyond me.

Hagtvet er en værhane. Legg merke til at han skriver (i Aftenposten 30/6 at «Det er det mørke USA vi ser nå, det innadvendte, fordomsfulle, kunnskapsløse og selvrettferdige USA, den delen av landets politiske kultur som gjør antiamerikanismen til en så lett mekanisme.»
Hagtvet bærer selv ved til bålet. Disse brennende forsvarere av alle idealer i etterpåklokskapens lys, eller da de preget gårsdagens samfunn, er likevel spilt ut over sidelinjen av sin samtid.

Jeg tror historien vil bedømme det som et lykketreff at det var en utradisjonell republikansk president som satt ved roret da terror-islam reiste hodet. Det betyr ikke at vi unnskylder alt, eller utsteder blancosjekker. Langtifra. Men i det hardere klimaet som råder i verden ville ikke en softie som Clinton hatt en sjanse.

Omslaget er merkbart på flere områder. Det er ikke bare pensjonsløftene som ikke kan innfris. Velferdsstaten som nådde et klimaks og ble for dyr. Historikere vil trolig se en parallell mellom et tøffere samfunn på fordelingssiden, og trusselen fra innvandring og terror-islam. En hel knippe problemstilinger flyter sammen og fører til større kontroll. Det blant annet prisen for åpne grenser.

Borgerlige rettigheter, som retten til å nekte myndighetene innsyn, kunne umulig overleve 11/9. Det er blant annet dette folk som Kjetil Lund, Georg Apenes og Thomas Mathiesen kaller en svekkelse av rettsstaten. Jeg var igår innom PBS hjemmeside, der Mohammad Attas, bevegelser i USA var kartlagt. Han var i myndighetenes søkelys flere ganger, men hver gang slapp han unna, fordi det ikke var noe samarbeid mellom de ulike deler av forvaltningen.

I Norge har politiet vært nektet å bruke UDIs fingeravtrykkregister, selv ved alvorlige forbrytelser. Den rettigheten skal de endelig få, fredag, etter at de måtte gå til Tyskland for å få identifisert drapsmennene på Adamstua. Det er tydelig at denne tillatelsen har sittet langt inne. Vi snakker her om en forstokket liberalisme, en obstruksjon som minner om destruksjon, fordi den i realiteten beskytter grove voldsforbrytere.
NB! Tillatelsen gjelder kun alvorlige forbrytelser. Det skal nå lages forskrifter som definerer dem nærmere. Hvorfor skal ikke politiet kunne bruke registeret i all etterforskning? Hvis politiet ikke er til å stole på, må det jo være en rekke andre fullmakter/tillatelser som bør gås etter i sømmene.

Et annet eksempel: Helsedirektoratet foreslår straffeansvar for helsearbeidere som kommer borti kvinnelig omskjæring/lemlestelse. Det har utløst reaksjoner. Man frykter ubehagelige konflikter. Aftenposten har en lang sak om dette, og mye tyder på at forslaget faller i sin nåværende form. Men så står det kort til slutt: Ingen yrkesgruppe blir pålagt å anmelde en omskjæring som allerede har funnet sted, for det kan skremme foreldre fra å oppsøke helsetjenesten dersom det oppstår komplikasjoner!

Jentene omskjæres under besøk i hjemlandet. Det skal man ikke gjøre noe med, og foreldrene vet de ikke risikerer noen ting. Man merker den bakenforliggende holdningen som er: hold oss utenfor, la oss vedta gode forsetter som ikke koster noen ting. But somebody pays the price.