Sakset/Fra hofta

I et dyster kronikk i Aftenposten i dag beskriver Bård Larsen den nye høyresiden i Europa og USA som en fare for demokratiet.

Det nye høyre marsjerer riktignok ikke i gatene, men faren er like stor. Vi er i ferd med å «gli bort fra demokratiet». Og fordi de ikke har marsjstøvler vil vi ikke merke faren, skal vi tro Larsen. De kommer umerkelig fordi de «nye autokratier simulerer demokrati», skriver Larsen og peker på Russland.

«Vi blir ikke klar over hva som har skjedd før det er for sent», skriver han. Slik kan vi ende opp med noe som er demokratiske bare på utsiden. Dette er i dag en beskrivelse av land som Russland; vi er ikke der ennå, mener Larsen, men med det nye høyre er det dit vi er på vei.

På veien mot «Russland» er Trump «bunnpunktet – foreløpig», legger Larsen illevarslende til, før han gir oss en lang historielekse om 30-tallet som skal vise hvor umerkelig det går. Når det er gjort, spoler vi fram til i dag: «Den siste tiden har vi opplevd en reaksjonær vekkelsesbølge i Vesten».

Men hva om Larsens kronikk ikke er en beskrivelse av problemet, men i stedet er en del av det?

Og hva om forklaringen på det nye høyres vekst rett og slett er at mange velgere bare reagerer på innvandring og globalisering, og det mange oppfatter som en nedlatende og belærende holdning fra mye av media og politikk om hva vi skal mene, og hva slags verdier som er gode og dårlige nettopp i disse diskusjonene om globalisering og innvandring. Hva om dette virkelig er årsakene, det som disse partiene hviler på, samtidig store deler av vår elite (Larsen et co) forteller oss at disse politiske reaksjonene er egentlig skritt mot en ny form for diktatur (ikke den «klassiske», må vite). Hva er det som skjer når det bygges opp til en slik skinndebatt?

Alt tyder på at dette er de drivende kreftene i det som skjer. Er dette autoritært? Tok du vekk reaksjonene på innvandring og globalisering, ville ikke noen av disse partiene, eller politikerne, hatt en sjanse – partier som AfD ville rett og slett ikke eksistert hvis det ikke var for masseinvandringen til Tyskland. For ingen av de liberale partiene er i nærheten av å representere denne reaksjonen, disse synspunktene blant folk.

Larsen vet hva et demokrati er. «Det liberale demokratiets raison d’être er å balansere flertallsmakt og mindretallets rettigheter, gjennom autonomi, individuelle rettigheter og pluralisme». Det er selvsagt riktig. Og de nye høyrepartiene vil nettopp omfavne disse. Men de forstår det nok litt annerledes. Vi har sett hva flertallsmakt er – vi har sett hvordan kritikk av innvandring klistres til ytre høyre, til Anders Behring Breivik til nazismen; og vi vet hva som menes med pluralisme – også kalt multikultur.

Så kommer Bård Larsen og forteller oss at disse bevegelsene varsler en totalitær tid… snikende, vi vil ikke engang merke det… Han ser seg selv om en varsler på 30-tallet: «Det klassiske diktaturet er på vei ut, til fordel for tilsynelatende stuerene og formelt innsatte regimer». Larsen mener en Thomas Pepinsky treffer spikere når han skriver «Demokratiet vil ikke opphøre med et smell, mener Pepinsky. Det er mer sannsynlig at det ender med et klynk, når det ikke er nok folk igjen som er oppmerksomme på sårbarheten i demokratiet.»

Spørsmålet jeg stiller meg er heller: Bidrar ikke egentlig Larsen til den polarisering han advarer mot, med sin mistenkeliggjøring av helt naturlige politiske bevegelser? Når disse partiene er «den politisk-moralske radbrekkingen av det liberale demokratiet». «I verste fall kan altså de historiske analogiene denne artikkelen innbyr til, vise seg å være adekvate», avslutter Larsen med hjelp av et overspent abstrakt språk. Det som han sier er at i verste fall fører dette til Hitler, som er Larsens analogi i første del av artikkelen.

Hva legitimerer Larsen med sine beskrivelser? To ting: Folk vil miste tillit til både debatten og demokratiet.

Verken Trump, AFD eller Sverigedemokratene har et fascistisk partiprogram – noe Larsen medgir. Men, egentlig, skal vi tro Larsen, er de likevel autoritære, og farlige for demokratiet, vi kan bare ikke se det, det vil si, Bård Larsen kan se det. Folket må dermed ha blitt lurt, skal vi tro Larsen.

Det er saktens grunn til uro over enkelte av disse partienes sverming for Putin. Men det er ikke prorussiske strømninger som driver disse partiene fram. Og svermeriet ville neppe vært merkbart om ikke den venstreliberale Europa har vist seg så servil i møte med islam og åpnet sine grenser i en slags selvutslettende naivitet. Putin kan smile, men skyld ikke på den nye høyresiden. Han største seier kom takket være Obamas svakhet i utenrikspolitikken. Nå forhandler Tyrkia, Iran og Russland om Syrias framtid, uten Europa og uten USA. Og har ikke den europeiske venstreliberale elite også svermet? For Tyrkias sterke mann, for eksempel, eller for Det muslimske brorskap? Svermeriet er kanskje over nå, men det tok 10 år.  Og hva med de venstreliberales svermeri for palestinske organisasjoner som PLO og Hamas? Eller Olof Palmes svermeri for Øst-Tyskland. Vi er ikke der ennå.

Larsen oppnår på denne måte å skape mistro til det politiske system som kan gi disse partiene innflytelse (vi kan jo være på vei mot en slags ny type diktatur). Dette er jo eneste konklusjonen her. Dette er noe av det triste med dagens venstreliberale elite: de stoler ikke på folket, det har en generell mistro til at folket kan ha rett. Og når alternative politikere målbærer dette, trekkes trusselen om diktaturet fram.

Og når folk leser slike analyser av normalt forstandig mennesker som Bård Larsen i den liberale og vel ansette tenketanken Civita, tenker de kanskje: nå skjønner jeg virkelig ikke noe… Her er jeg, en borger av Europa eller USA, som er mot masseinnvandring og EU/globalisering – og støtter det partiet, ja oftest det eneste partiet, som målbærer dette – og så blir jeg fortalt at jeg nå er med på en antidemokratisk og autoritær bevegelse, og at – jeg er farlig… Hitler kan lure rundt hjørnet…

Det er selvsagt rett at folket kan ta feil, men det er like sannsynlig at også eliten kan ta feil. Historien er full av eksempler på begge. Det er farlig å stole mindre på folket enn den eliten en selv tilhører. Og akkurat dét er også et trekk som også preger en tid i dyp krise. – Det liberale samfunnet kan ikke ta så feil. – Vi har jo hatt Civita-frokoster nå i årevis… – La oss nå alle være forstandige…

Den liberale elite vil ikke og kan ikke, tydeligvis, akseptere at de ser verden gjennom sine briller, som vi alle gjør. De intellektuelle og utdannede burde likevel forsøke.

For skal en forstå at det nye høyresiden som vi når ser ikke er en fascistisk dekkoperasjon, må en akseptere at den internasjonale venstreliberale synet på verden er ett av flere – ikke den eneste gyldige, ikke den eneste demokratiske, ikke den eneste som står plantet i den vestlige sivilisasjonens grunn, at de ikke er kronen på verket, frukten av den moderne tid, framskritt og fornuft. Det er andre fortellinger i Vesten som står like sterkt. Den veien mange av disse motbevegelsene nå slår inn på, med «landet først», er en av dem. Full også av motsetninger og spenninger. Slik som den venstreliberale.

Larsen har rett i én ting, at autoritære tendenser kan komme umerkelig, som nissen på lasset, gradvis og med det beste intensjoner…

Les også

-
-
-
-