Nazistene var de første Holocaust-benekterne. De benektet for seg selv hva de holdt på med.

Denne sentensen fra den nederlandske historikeren Robert Jan van Pelt er verdt hele DVD’en om Fred Leuchter: «Mr. Death».

Det kommer mer og mer spennende saker på DVD, utenfor 2_kommentarstream. Platekompaniet foretar endel direkteimport. I butikken i Oslo City fant jeg filmen om Fred Leuchter, elektrikeren som dukket opp ved rettssaken i Canada mot Ernst Zündel og fortalte at det ikke var spor av cyanid på gasskammerveggene i Birkenau.

Jeg aner ingenting om selskapet LionsGatefilms. Etter at Leucther en halv time cooly har lagt ut om sitt arbeid med å utbedre de elektriske henrettelsesstolene i Missouri, Carolina, eller hvor det var, og så videre til nye oppdrag med injeksjonsmaskiner, gasskamre og galger, begynte jeg å lure på hvor filmen var på vei. Men så dukket rettssaken i Canada opp. Ernst Zündel var anklaget for Holocaust-fornektelse. He is a very vocal guy, overbevist. Leuchter er mer en outsider-type. Han får oppdraget med å dra til Auschwitz og ta prøver. De hadde med egen filmmann, og vi følger Leuchter som forteller og ser hvordan han slår løs steinprøver over alt. De står vakt for ikke å bli tatt. Det er ren vandalisme. Hjemme sendes prøvene til et renommert laboratorium, Alpha, som ikke aner noe om opprinnelsen. Er det cyanid i prøvene? Svaret er nei.

Inn kommer historiker Jan van Pelt. Han peller Leuchter fullstendig fra hverandre. Det er verdt å høre på, for rapporten Leuchter skrev betraktes som en bibel i revisjonistkretser. -Det var den som gjorde meg til en diehard nonbeliever, sier Irving i filmen.

Men Leuchter gjorde ikke en gang et forsøk på å finne ut sammenhengen. Han sier at krematoriene står som de var i 1944. Det er det rene tøv. Bare ett står igjen. De andre er sprengt eller forsvunnet. Hvor er all mursteinen blitt av? spør van Pelt. Han har et interessant svar som sier mye om polakkenes forhold til leieren. Etter krigen var det mangel på alt, og bøndene benyttet mursteinen fra krematoriene til å bygge seg nye hus og uthus.

Leuchter gjør et nummer av at det ikke var ventilasjonssjakter, vifter osv. Hadde han tatt seg bryet med å besøke arkivet ville han funnet alt dette, men Leuchter forstår antakelig ikke tysk anyhow, sier van Pelt.

Det er ikke mye igjen av Birkenau. Det å komme til arkivet var en stor opplevelse. Der fantes alt. Der fant jeg en oppgave for livet, sier van Pelt, som må være et spesielt menneske. Han viser frem arkitekttegningene. Det er en speisiell følelse å ta på disse papirene, kjenne dem fysisk. Her er flere brev som dokumenterer hva gasskamrene skulle brukes til. Nazistene snakket aldri om dreping, eller gassing, de snakket hele tiden om Sonderbehandlung. Denne Sprachreglung, betegnelsesregler, ble strengt fulgt. I ett tilfelle begår SS-major Bischoff en slip of the pen. I et brev til arkitektkontoret kommer han i skade for å bruke ordet «Vergasungskeller». Noen på kontoret har understreket ordet med rødt. En annen SS-mann har kommentert det ovenfor, slik at det ikke skal gjenta seg. Utrolig.

Det leder Jan van Pelt til følgende kloke observasjon:

-Nazistene var de første Holocaust-fornekterne. De fornektet for seg selv hva de holdt på med.

Det er en viktig innsikt. Vi vet det, men tenker kanskje ikke over forbindelsen til dagens Holocaust-fornektere. Nazistene hadde en egen enhet, kalt Kompani 2000, oder ähnliches, som sørget for å slette alle spor. De lyktes godt på steder som Treblinka, der det nesten ikke var spor igjen av 800.000 mennesker.

Det er derfor talen Reichsfürer Himmler holdt i Posen i oktober 43 for høyere SS-ledere er så spesiell. Han snakker han ganske åpent om hvilken tung byrde som ble lagt på SS’ skuldre: Å løse det jødiske problem. Han står og snakker om at dette ikke var noe man snakket høyt om, alt mens båndet går. Jeg visste det ikke, men talen finnes også på film!

Det er viktig å kjenne disse konkrete data for å avfeie revisjonister.

Kjemikeren fra Alpha-laboratories ble innkalt som vitne. Først i pausen ble han klar over hva rettssaken gjaldt. Han sa prøvene de fikk av Leuchter var helt verdiløse. Cyanid fester seg bare til ytterflaten på mikronnivå. Han skulle tatt ørsmå prøver av ytterlaget. Istedet slo han løs store biter. Disse ble så knust av laboratoriet. -Det vil si at de ble utvannet 10.000 til 100.000 ganger, for noen var store som en halv hånd, sa kjemikeren. De var med andre ord verdiløse.

Jan van Pelt sier han synes synd på den Fred Leuchter som dro til Auschwitz og rotet seg inn i noe han ikke ante hva var. Men han synes ikke synd på den Leuchter som siden har opptrådt på talløse konferanser over hele verden.

Etter hvert som historien om rapporten ble kjent, ble det færre oppdrag. Når filmen lages (1999) har han flyttet til California, kona har forlatt ham, og han er helt på bunnen.

-Leucther skjønte ikke hvilke krefter han utløste, hvor mange mennesker han tråkket på, sier van Pelt.

Noen vil se han som et offer for jøder som vil hevne seg. Men filmen får tydelig frem at Leuchter begikk sacrilege, skjendet Auschwitz og de som døde der.

Han stiger ned i krematorium II med in easygoing manner, og skravler i vei.

Van Pelt: -Det finnes ikke noe avgrenset sted på planeten som har sett så mye død og lidelse som krematorium II. Ikke noe sted hvor så mange mennesker er blitt drept på et så lite område: 500.000 mennesker ble drept i dette rommet.

van Pelt har noe spesielt å si om Holocaust-fornekterne. -De drives av forfengelighet. De ønsker å bli elsket, sier han.

Senere i filmen