NRK bekreftet tidligere i år, med artikkelen «Derfor kan kriminelle gå fri for trusler, vold, overgrep og drap», det mange av oss lenge hadde visst: Norge er et anarki. I dette landet står man fritt til å voldta, drepe og fremsette alvorlige terrortrusler – forbeholdt at man spiller syk nok til å unngå straff, og frisk nok til å unngå tvungen behandling. Da slippes du rett ut på gaten igjen, uten noen som helst form for straffereaksjon.

For noen år tilbake publiserte Adresseavisa en artikkel som avslørte at de 20 personene som toppet voldsstatistikken i Trondheim i gjennomsnitt var involvert i 44 straffesaker hver. Politiet kunne dog skryte av at denne gjengangergruppen hadde blitt «mindre aktiv.» Dette impliserte selvsagt at gruppen fortsatt var aktiv, bare at den sannsynligvis var blitt flinkere til å slippe unna. Kanskje hadde også flere ofre innsett at det ikke er noen vits i å anmelde voldssaker uansett, fordi det som oftest får flere negative konsekvenser for dem selv enn for forbryteren.

Sannheten er uansett at det er de samme individene som begår vold uke inn og uke ut i norske byer, og selv om de er blitt tatt flere titalls ganger tidligere, står de fritt til å angripe et nytt tilfeldig offer allerede påfølgende helg. Det er ingen seriøse forsøk på å verne uskyldige borgere fra grov, tilfeldig voldsutøvelse i dette landet, og de som gjentar sine forbrytelser får gjøre dette igjen og igjen og igjen.

Tamt straffenivå

Hver gang noen våger å argumentere for høyere straffeutmålinger, får de bestandig en reprimande fra den politiske klassen om hvordan de nåværende frenetisk lave straffesatsene beviselig er det mest hensiktsmessige. Det hevdes selvsikkert at korte fengselsopphold for kriminelle har fungert, med det oppskriftsmessige argumentet om at tilbakefallsprosenten holdes lav ved hjelp av vår milde rehabiliteringstilnærming snarere enn fokus på avstraffelse.

Implementering av lengre straffer er imidlertid ikke ekvivalent med å demontere systemet med rehabilitering. Folk tenderer å tro at rehabilitering og korte fengselsstraffer er gjensidig avhengige konsepter, noe som er helt feil. Dersom en kriminell blir fengslet i tredve år i stedet for femten, vil ikke bare dette isolere et farlig individ fra samfunnet over lengre tid, slå et hardere slag for rettferdigheten (til lettelse for ofre og pårørende) og styrke lovens avskrekkende effekt – altså det som er hele poenget med et rettssystem – men også sørge for dobbelt så mye rehabiliteringstid for den enkelte forbryter.

En henrettet drapsmann har forresten null prosent sannsynlighet for å begå et nytt drap. Vanskelig å argumentere mot det. Min mistanke er at dette tallet også er svært lavt for livstidsdømte drapsmenn. Kanskje er det derfor et land som Japan, som henretter og permanent fengsler egoistiske mordere i stedet for å slippe dem fri igjen etter kort tid, har betydelig lavere drapsrater enn Norge, selv om vår BNP per capita er adskillig høyere.

En kan for øvrig bare forestille seg hvor smertefullt det må være å bli drept i Norge, vel vitende, i de aller siste sekundene av sitt liv, om at ens morder vil unnslippe sann rettferdighet. Det kan vanskelig tenkes en mer ulykkelig død enn det.

Uskyldige dømmes til døden

Som kjent har vi et konsept kalt betinget fengsel. I praksis innebærer dette at kriminelle slipper straffereaksjon. Begrepet er i seg selv både diffust og misvisende, konstruert for å gi inntrykk av at myndighetene er tøffere mot kriminalitet enn det de i virkeligheten er. De som faktisk straffes får dessuten gjerne halvert soningstiden. En som blir idømt 10 års fengsel er for eksempel i mange tilfeller ute igjen etter 5-6 år. Slik holdes befolkningen sammenhengende for narr.

I rettsalene ekskluderes videre de med virkelig rettferdighetssans: Den som foreslår henrettelse av en som kaldblodig har slaktet 77 mennesker får ikke være med på prosessen. Igjen sitter de virkelige gale. De som har lang fartstid med å sende livsfarlige kriminelle rett ut i samfunnet igjen. På denne måten dømmes et stort antall uskyldige borgere til døden hvert år. Sigrid Schjetne var kanskje en av dem.

Vi har ingen motforestillinger mot å droppe bomber på unge menn kalt inn til obligatorisk tjeneste i den libyske hæren (som vi selv utstyrte), i en pro-islamistisk bombekampanje der vi må regne med at mange sivile ble drept, og som ledet til destabilisering av nordlige Mali og muliggjorde terrorangrepet mot norske statsborgere i Algeria, men å forfekte dødsstraff i ekstraordinære draps- og terrorsaker gir umiddelbart grunnlag for eksklusjon fra våre rettsaler.

Høyt tilbakefall

Er så egentlig tilbakefallet så lavt som alle skal ha det til? Ifølge Retur-rapporten av 2012 (omtalt av NRK her) ligger tilbakefallsprosenten for voldstilfeller med middels straffelengde på urovekkende 65 prosent. For tyveri med samme strafferamme er tilsvarende tall vanvittige 75 prosent. Det er viktig å presisere at tilbakefall i denne rapporten, i den hensikt å holde nordmenn ytterligere for narr, kun omfatter forbrytelser begått de første to årene etter løslatelse. De reelle tallene er altså enda høyere.

Det er trafikkforbrytelser og økonomisk kriminalitet som trekker det norske tilbakefallet ned, ikke tilfeller av voldelig kriminalitet.

Avslutningsvis må det fastslås at polititjenesten vår er særdeles ineffektivt organisert, fordi den i altfor stor grad er lokalisert bak skrivebord fremfor ute i gatene, der den kunne ha gjort mer nytte for seg. I praksis intervenerer politiet da som regel først etter at en forbrytelse har funnet sted, uten noen reell evne til å faktisk forhindre den.  En mer preventiv filosofi med langt større vektleggelse av synlighet i bybildet ville med andre ord ha vært å foretrekke.

Olav Drange Moen er student i statsvitenskap ved NTNU.