De siste ukene har Labour-leder Sir Keir Starmer forsøkt å pushe partiet i en mer fornuftig retning i LHBTQ-spørsmålet. Han klarte til og med å besvare spørsmålet: «What is a Woman?» Spørsmålet er nå om vi kan stole på Labour i en så betent sak.

Dette spørsmålet stiller Jo Bartosch i Spiked, men først viser hun en rekke eksempler på parlamentsmedlemmer (MPs) i Labour som plutselig har snudd på femøringen.

Hun starter med Starmer selv, som nå sier at Labour ikke vil tillate selvidentifisert kjønnsidentitet (gender self-identification) hvis de tar over, og dessuten klarer Starmer endelig å definere hva en kvinne er.

In an interview with BBC presenter Nicky Campbell last week, Starmer ruled out introducing gender self-identification if Labour gets into power. More surprising still, he finally managed to give a straight answer to the question of ‘What is a woman?’. ‘A woman is an adult female’, he said.

Tidligere har Starmer lovet å innføre selv-ID av kjønn, men nå snur han. Tidligere har han hevdet at kvinner kan ha penis, også dette avviser han nå.

Labour, som i årevis har mumlet mantraet «transwomen are women» virker å være i ferd med å snu.

Juridisk kjønnsbytte har vært heiet fram lenge, så hvorfor reagere nå?

MP Stella Creasy er et annet eksempel. Så sent som i fjor sa hun følgende:

– I am somebody who would say that a transwoman is an adult human female.

Hun sa også at det finnes kvinner med penis. Men nå sier hun at det hun egentlig mente var at transkvinner juridisk sett var kvinner. Så klagde hun på all hets hun hadde blitt utsatt for, en velkjent kvinnelig toppidrett.

Lisa Nandy, en av disse skyggestatsrådene, var tidligere en uttalt alliert av LHBTQ-mafiaen. Nå gir hun sine unge medarbeidere skylden, som om hun har blitt hypnotisert og manipulert.

For få år tilbake var Nandy en sterk tilhenger av at mannlige voldtektsforbrytere skulle få lov til å sone i kvinnefengsler.

Det mest overraskende er dog at MP Lloyd Russell-Moyle nå kommer med kritiske bemerkninger om transreligionen.. Det er som om Labour gjennomgår en kjønnsreformasjon, siden lederen Starmer spikret opp noen teser på en usynlig kjønnsmessig katedraldør.

Russell-Moyle har vært en nesten bunnløs tilhenger av transideologien. Så sent som tidligere i år ble han rasende da to andre MPs (fra begge de store partiene) tok opp hvor viktig det var at jenter og kvinner kunne slippe å dele toiletter og garderober med menn.

At Russell-Moyle nå er på gli er nærmest en sensasjon, det kan sammenlignes med at Trettebergstuen skulle ta til fornuften. For nå uttrykker han støtte til såkalte single-sex spaces, noe han for få måneder siden beskrev som «transfobisk».

Men ikke alle gir opp sine dogmer. MP Dawn Butler er kjent for å hevde at barn blir født uten kjønn, og understreker at hennes støtte til transmobben står fast. Hun har også hevdet at 90 prosent av sjiraffene er homoseksuelle!

Men kan vi stole på folk som så radikalt endrer mening på noen få måneder?

The slipperiness of these politicians is a sight to behold. Now that the mood has changed, they are desperately trying to wriggle out of the positions they were once apparently proud to hold.

De samme folkene overså glatt trakasseringen av alle som nektet å akseptere at transkvinner virkelig er kvinner, og ingen av disse forsvarte J.K. Rowling da hun ble hatobjekt nummer én for å hevde noe så sinnssykt som at kun kvinner menstruerer.

Det vil derfor kreve lang tid før Labour kan opparbeide seg noen tillit i dette temaet, avslutter Bartosch.

Labour may have found its way to a more sensible position, but it will be a very long time before it can regain most of our trust.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!