I en pressemelding 23. juni gikk regjeringen ut og erklærte gledesstrålende at «Slik skal Norge bli en grønn industrikjempe».  La oss titte nærmere på dette «veikartet», for det representerer et jordskjelv for norsk næringsliv, industri, økonomi og arbeisplasser – og ikke på en positiv måte: Regjeringens «veikart for grønt industriløft» minner urovekkende mye om Maos katastrofale «store sprang fremover» mellom 1958 og 1961.

Hva er det egentlig Regjeringen vil gjøre med Norge, i all sin overmodige tro på sitt eget samfunnseksperiment? Basert på den etablerte tvangstanken om at vi «må oppfylle Parisavtalen», presenteres mantraet «Vi skal gjennom den største omstillingen norsk økonomi har sett i nyere tid» – noe som altså er helt unødvendig. Vi «skal» det fordi grønne politikere med klimapanikk sier vi må det, noe som altså ikke er sant: Ingenting skjer hvis vi lar være.

Likevel har MDG-regjeringen fra Ap og Sp lagt frem 100 tiltak for å styrke grønn industri i Norge, og pekt ut syv innsatsområder med påståtte store vekstmuligheter: havvind, hydrogen, batterier, maritim industri, CO2-håndtering, skog-, tre- og bioøkonomi, og prosessindustri.

Dette «veikartet» handler altså ikke om å styrke industrien vår, som er rasert etter 40 år med Arbeiderpartiets og Høyres globalisering. Det handler utelukkende om å bygge en helt ny «grønn» industri basert på «bærekraft», og regjeringen vil ha fortgang i «spranget fremover» gjennom sterkere kapitalvirkemidler – også kalt «risikoavlastning» (eller «subsidier» på godt norsk) på friske 60 milliarder skattekroner. Det er den samme velferdsstaten som aldri har råd til offentlig tannhelse eller til å sette ned bensinprisen, for da går renta amok. Økonomifag er sannelig ikke hva det var.

Samtlige syv satsningsområder viser alarmerende svakheter

Ett gjennomgående trekk ved klimapolitikk og grønn utvikling er at myndigheter, kapitalkrefter og media totalt overser tall, fakta, erfaringer, resultater og risiko. Vi har allerede over ti år med data fra «grønn omstilling» i verden rundt som underminerer alle påstandene i regjeringens «veikart». Det er som om resultatene ikke eksisterer og «grønt skifte» ble funnet opp i går. Dette er dag en, år null, og det er vi begynner med blanke ark.

Denne barnslige uansvarligheten kan man videreføre år etter år, fordi pressen ikke gjør jobben sin, men heller er ukritiske mikrofonstativ for løgnene som sprøytes ut daglig fra politikere og kapitalkrefter. Men det forandrer jo ikke på fakta: Grønn omstilling virker ikke, for man satser på løsninger som allerede er diskreditert:

• Havvind er minst fire ganger dyrere å bygge og drifte enn landvind, som allerede har kollapset på grunn av strømprisene og miljøprotester. Men ifølge næringsminister Vestre: Det «blir ikke noe grønt industrieventyr uten fornybar energi. Derfor vil vi øke kraftproduksjonen, redusere konsesjonsbehandlingstiden og forsterke kapasiteten i strømnettet. Det må skje raskt». Dette vil forsette å øke strømprisene våre og ytterligere destabilisere energiforsyningen vår.

Hydrogen er en ekstremt inneffektiv energibærer, med ca 80 % energitap til forbruker, og i tillegg er det eksplosivt, korrosivt, uhåndterlig og krever gigantiske ressurser for bygging og vedlikehold av infrastruktur. Å bygge et hydrogensamfunn vil ruinere samfunnet og kreve rundt fem ganger normal energitilgang. Bra for vindbaronene og hydrogenoligarker, men dårlig nytt for deg.

• Norge har ingen råvarer for å bygge batterier, og det er ingenting som tilsier at norske batterifabrikker ikke kan bli utkonkurrert av innovasjon eller lavere kostnader i andre mer sentrale land om kort tid. Norsk batteriproduksjon er et luftslott uten bedriftsøkonomisk grunnmur, men med stor mulighet for kortsiktig aksjegevinst.

• Maritim industri har lenge vært på vei nedover gjennom globalisering, og regjeringen vil ikke satse på dette; de vil satse på grønn maritim industri, gjennom å utvikle, bygge og ta i bruk nullutslippsløsninger og autonome fartøy. Så langt bygger man de unødvendige nye batteri- og hydrogenfergene i utlandet – med dieselaggregat om bord.

CO2-håndtering eller lagring går ut på å bruke enorme summer og energiressurser på skrubbe ut det verdiløse produktet CO2 fra atmosfæren, industriprosesser og forbrenning, for deretter ikke å selge produktet, men heller grave det ned til enda større kostnader. Bare mennesker som strøk i matte i femteklasse har tro på at dette er fremtidens industrieventyr, som vil skape lønnsomme arbeidsplasser, monne i global skala, eller at verdens fattige land har penger til overs til sånt tøv.

• Skog-, tre- og bioøkonomi handler om «bærekraftig» skogbruk og biobrensel, et prosjekt som tryna allerde for ti år siden. Regjeringen burde heller forklare hvorfor norsk skog ikke er med i deres «klimaregnskap», siden våre grønne skoger allerede har spist halvparten av CO2-utslippene vi skal kutte. «Det ville ødelegge våre klimambisjoner», ifølge Erna Solberg, som et flertall av velgerne plutselig vil ha tilbake.

Norge vris fra markedsøkonomi til planøkonomi, fordi klima

Det man må ha klart for seg, er at næringsliv, fremgang og innovasjon fungerer gjennom fri konkurranse, for egen regning og risiko: Hvis private aktører har en briljant fremtidsidé med stort markedspotensial og evne til å utkonkurrere andre løsninger til lavere pris, så må man gjerne satse alt på den for å ta over markedet og bli styrtrik, og bidra til samfunnet med skatter og arbeidsplasser. Men hvis man tar feil, risikerer man konkurs, uten at det skader samfunnet eller skattebetalerne. Det er slik markedsøkonomi som har gjort Norge rikt og vellykket – og gjorde oss til en oljenasjon: Det var ingen «risikoavlastning» å hente for oljeselskapene som ville prøvebore.

Det regjeringen vil gjøre med norsk industri, er noe helt annet: Her er det politikerne som har en briljant fremtidsidé, basert på en fiktiv fare, med påstått markedspotensial, og ingen evne til å utkonkurrere andre løsninger, og som vil øke kostnadene og prisene dramatisk for både næringsliv og private. Og siden det er politikernes industriprosjekt, så er det myndighetene som styrer det og skattebetalerne som skal ta risikoen, mens næringslivet får bidrag fra samfunnet. Velkommen til Sovjetunionen 2022.

Politiske tvangstanker blottet for risikovurdering og økonomiske beregninger

Regjeringens «grønne industriløft» skal ikke gjennomføres for å forbedre industrien, samfunnet eller gjøre livet ditt enklere og billigere. Målet er ideologisk: å oppnå et egendefinert «mål», «redde klimaet», samt å være i best i klassen av noen ytterst få land som gidder å konkurrere. Og det er alt. Alt annet er likegyldig. Og hvis det feiler, er det du som får regningen. Det bryr ikke politikerne seg om. De skal redde kloden, og da må din privatøkonomi ofres.

Derfor er regjeringens overmodige pressemelding full av grandiose påstander om fremtidig suksess, blottet for resultater som allerede foreligger, risikoanalyse, ansvarsfordeling eller kostnadsoverslag. Som om det var et barn med ADHD som har lagt planen … eller Kinas diktator Mao Zedong. Alle med litt innsikt i markedsøkonomi kjenner nakkehårene reise seg når statsminister Jonas Gahr Støre sier:

– Vi skal gjennom den største omstillingen norsk økonomi har sett i nyere tid. Regjeringen vil få fart på norsk næringslivs muligheter i det grønne skiftet. Veikartet peker ut kursen for tidenes grønne industriløft. Sammen skal vi skape flere lønnsomme jobber, få opp investeringene på fastlandet, øke eksporten og bidra til utslippskutt.

Planstyring,  planøkonomi og subsidier handlingslammer ekte innovasjon

Subsidier fjerner risikoen for private aktører, og gjør at de ikke lenger trenger å foreta noen risikovurdering for prosjektene de blir med på. Inntektene, jobbene og oppdragene kommer uansett, så det er bare å si ja, uansett hvor dysfunksjonelle, ulogiske eller corny «industriprosjektene» er.  Akkurat som da Mao Zedong lagde sine egne mål om å forbigå den britiske stålproduksjonen innen 15 år. Alt annet var likegyldig – og nåde den som trakk planen om «det store spranget» i tvil.

Det farlige med dette er at det setter sunn, fri konkurranse mellom næringsdrivende sjakk matt. Man risikerer at oppfinnelser og oppdagelser som virkelig kunne forandret fremtiden, ikke klarer å konkurrere med de subsidierte politiske prosjektene. Resultatet blir stillstand for innovasjon, men en statlig finansiert pengemølle snurrer stadig fortere, uten bremser.

Advarsler gjennom flere år

Du, økonomien din og energibehovet ditt har vært omgitt av fiender i årevis – og verre skal det altså bli. Dette er grunnen til at Document Forlag har advart i årevis og nylig publiserte boken «Et Varslet Energisjokk – og den Grønne Pengemølla Bak», som dokumenterer hele bakgrunnshistorien, avslører de voldsomme kortslutningene og feilpriorieringene, og setter hele sakskomplekset i sammenheng.

Mens «Klima Antiklimaks» dokumenterer at klimakrisen er et propagandabasert massehysteri, avslører «Et Varslet Energisjokk» konsekvensene av denne politikken. Uten disse bøkene forstår du ingenting av det som foregår og er i ferd med å skje, men alle er grundig advart.

Hvordan ansvarlig, nøktern risikovurdering kan forsvinne fullstendig fra statlig styring, departementer og embetsverk, uten at pressen påpeker det, kommer til å bli en stor skandale for ettertiden. Man skulle tro at tradisjonelle finansaviser i det minste ville være interessert i å stressteste den økonomiske planøkonomien Støre er i ferd med å lede oss inn i (gjennom politisk arvegods fra Høyre og MDG), men også disse redaksjonene er rusa på det grønne kjøret.

En viktig faktor er nok at landsmøtet til Norsk Journalistlag (NJ) vedtok i 2019 at organisasjonen aktivt skal tenke på klima og miljø i sitt arbeid. Et sånt vedtak har ingenting med journalistikk å gjøre. Det er politisk aktivisme.

Samfunnet vårt har kortsluttet, og du kan ofres. Abonner, kjøp bøker og lær mer!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.