Hans Rustad Bellonas mann i St. Petersburg, Alexander Nikitin, sier akkurat det samme som den iranske dissidenten Akbar Ganji: Det er oljerikdommen som gjør at myndighetene kan fortsette sitt autoritære styre. De trenger ikke ta noen hensyn. Pengene strømmer inn. Det største bidraget til en demokratisering av Russland vil derfor være å skape større uavhengighet av russiske leveranser. Det kan Norge bidra til.
Men det kommer ikke Norge til å gjøre, for vi ønsker mest av alt å gå i kompaniskap om Shtokman-feltet. Da må Norge bevise at det kan være lydig, sier Nikitin.
_ Norge vil jo gjerne være med og utbygge Shtokmanfeltet, men hvis ikke Norge oppfører seg slik som Russland vil, så får selskaper fra andre land forrang foran Norge. Russland bruker denne posisjonen som viktig energileverandør til å utpresse andre land.
Nikitin bekrefter det inntrykket vi har dannet oss av Russland som korrupt, mafiøst, på en helt spesiell patriotisk-kynisk måte. Demokrati er bare noe man snakker om for syns skyld til Vesten.
– Det er helt useriøst å snakke om demokrati etter vestlig standard i Russland nå. Alle de resultatene vi oppnådde under Jeltsin er forduftet. Presidenten bruker ordet «demokrati» bare når han reiser til Vesten. Når han er i Russland snakker han sjelden om det, med mindre han sier igjen og igjen at et vestlig demokrati ikke passer i Russland. Vi burde ha en egen form for demokrati, mener han. Men hva det skal bety, sier han ingenting om.
Telenor led knusende nederlag i Vimpelcom idag, kan NRK Dagsnytt fortelle. Slik er det å gjøre business i Putin-land. Når man krysser mektige interesser får man svi. Slik vil det også være i Barentshavet. Er det allerede, i fiskerisammenheng.
A-pressen har en stor eierandel i russiske aviser. Hvorfor er det så lite søkelys på deres deltakelse, når pressen og mediene er blitt så ensrettet. Hvordan tilpasser de seg? Er det uproblematisk?
– De riksdekkende fjernsynskanalene sender utelukkende propaganda. Det er bare et fåtall høyt utdannede mennesker i de store byene som leser aviser, og folk flest får all sin informasjon via fjernsynet. Det finnes bare tre seriøse aviser i Russland: Kommersant, Novaja Gazeta og av og til Izvestia. Resten er enten propaganda eller intetsigende tabloider. Det eneste positive er at en del av de høyreekstreme avisene er forsvunnet, sier Nikitin.
Han trekker frem situasjonen i St. Petersburg, hvor alle avisene eies av det statlig kontrollerte gass-selskapet Gazprom, Russlands største og verdens tredje største selskap.
– Og alle russiske fjernsyns- og radiokanaler eies av store selskaper, som i sin tur må være lojale overfor Kreml. Enten er man lojal, eller så opphører man å eksistere, så enkelt er det.
Alle måte betale protektzia, eller for å være innenfor.
– Tilstandene er nesten mafialignende, og det gjelder alle nivåer. Den som driver en kiosk, må betale en lokal byråkrat for beskyttelse, og Gazprom må betale presidenten.
Nikitin er en skarp observatør. Mye forblir urapportert i Putin-land. Det gjelder særlig Kaukasus, som er en tidsinnstilt bombe, sier Nikitin. Det stemmer også med rapporter fra andre. Her er Statoil inne i Aserbajdsjan. Forstår vi rekkevidden av våre engasjement?
Rollen som energi-stormakt er uvant. Her vikler vi oss inn i et storpolitisk spill, mer alvorlig enn Midtøsten og fredsprossen der. Her er det ikke vi som definerer spillereglene, men likevel later som om vi kan gjøre det.
